BASILICA Av arkitekt Gunnar Bugge Foto/tilrettelegning Richard Norton

Nedenstående essay er en sammenligning og evaluering av middelalderens norske basilica contra en del karakteristiske stavkirker.
Her behandles den grunnleggende forskjell mellom de to typer, samt den "smitteeffekt" fra kontinentets samtidige steinarkitektur på Norges egenartede stavkirker som kan spores, i varierende grad. 

Forfatterens hovedtese er at stavkirken har sine historiske røtter i en tid langt forut for kristendommens opptreden i Norge - noe som gjør den til et av arkitekturhistoriens eiendommeligste innslag, og Norges kanskje egentlig eneste virkelig store bidrag innen europeisk bygningskunst.

Denne "kavalkaden" over et stykke arkitekturhistorie er ledsaget av en rekke illustrasjoner i svart/hvitt og farver, i nær link tilknytning til teksten.

 

 

 

 

BASILICA

 

 

"… de kjente jorden skjelve under føttene, de så havet stå i kok og oppsluke alle skip som lå for anker på havnen, ild og aske virvlet inn over gater og torv, husene sank i grus, takene falt ned på grunnmurene og grunnmurene gikk i knas. Tredve tusen innbyggere i alle aldre og av begge kjønn ble begravd under ruinene".

 

Slik skildrer Voltaire i sin "Candide" jordskjelvet i Lisboa november 1755. Det lot nok ikke våre dagers jordskjelv noe etter i katastrofale virkninger; på den tiden tolket man det dertil som en Vårherres straffedom.

 

Det gjorde sikkert også presten Broager i Tjølling. Han satte skjelvet i 1755 i forbindelse med skremmende oppdagelser i sin kirkes murverk: "… indvendig var 6 store Pillarer med murede Hvælvinger imellem, hvorpå Taget og Taarnet hvilede og påa den westre side var i den tykke Muer en Opgang til Taarnet, som almindelig blev kaldet Munkegangen, hvilken Gang efter Slutning meget foraarsagede den Skade, som Kirken især tog ved sidste Jordskielv (Lissabons Jordskjælv 1 ste (første) November 1755), da den westre Muer gav sig ud, og med det, at de store hvelvede Buer imellem Murene og Pillarene tryktes efter, truedes Kirken med Udfald, saa den efter Lod laae 9 Tom udover og viiste mange store Sprækker, som dagligen til oge saaledes: At jeg efter Embeds-pligt strax anmeldte det for Øvrigheten-".

 

Nu er det langt fra Lisboa til Tjølling - mang en katedral ville nok ha sunket i grus underveis. Mer sannsynlig dreier det seg om et kraftig skjelv i Kattegat 1759, som berørte Danmark, syd-Sverige og Norge, samt Nord-Tyskland. I Gøteborgområdet meldtes nettopp om ødelagte kirkevegger. - Disse er jo oppført som skallmurer, med mer eller mindre løs fyll imellom, og er mer skjøre enn tykkelsen skulle vidne om.

 

Imidlertid, presten Broagers skremmeskudd beveget - "den Høysalig Hr. Greve Friderich Ludvig Danneskiold Laurvig" til å bekoste en hovedreparasjon. Denne ble temmelig drastisk.

 

Tjølling kirke var nemlig en basilika. De forhøyede midtskipsveggene ble hver båret av 2 firkantede pillarer, ytterligere 2 bar vestveggen i et sentraltårn. De var med buer forbundet med langveggene, og avsluttet slik hovedskipet mot de rudimentære tverrskip.

 

I 1762 ble hele midtskipet revet - man sto igjen med en "basilika uten søyler". De to tårnpillarene beholdt man, mens tårnet forsvant, uten at man vet hvordan det så ut.

 

Det samme gjelder tverrskipene - om de hadde egne gavler mot syd og nord, eller bare var en fortsettelse av sideskipene forbi tårnfoten, som i Gamle Aker.

 

I dagens Tjølling-kirke er åpningen mellom tverr- og sideskip murt igjen; de "båsene" som derved oppstår virker umotivert, når man ikke kjenner årsaken.

 

Det er uvisst om midt- og sideskip var overhvelvet.

I dag har kirkene et karakteristisk valmet tretak anlagt rett på sideskipsveggene, med mønehøyde som korets.

 

Over det påfallende brede og lave kirkerommet spenner et temmelig slapt rupanelt tønnehvelv.

 

Vestfronten ble revet og murt opp på ny, nu uten "Munkegangen", som ifølge Broager medvirket til at hele veggen etter skjelvet ga etter for trykket fra midtskipsbuene.

 

Man må vel si det hele var en temmelig beskjeden prestasjon av Herr Greven, når man tenker på hva middelalderen hadde frembragt på stedet.

 

Og ikke bare her: som nære slektninger av den fordums basilika i Tjølling finner vi Gamle Aker kirke, Nikolaikirken ved Gran på Hadeland, Hoff kirke på østre Toten og den staselige Ringsaker kirke ved bredden av Mjøsa. Som stasjoner langs veien lå de i "pilgrimsleden " nordover mot Nidaros.

 

(Det fantes enda en basilica av denne typen, Laurentius – kirken i Tønsberg. Denne er imidlertid helt forsvunnet under anlegg av en ny kirke på samme tomt i 1809 – 14. Her vises plan og fasade.)

 

Alle de øvrige er også mere eller mindre omkalfatret.

 

I Hoff finnes like lite igjen av basilikaen som i Tjølling, skjønt nedbyggingen er foregått på en annen måte:

 

Søyler og midtskipsvegger er fjernet, mens taket over dem er forlenget ut til sideskipsveggene, som måtte påmures tilsvarende i høyden. - Det hele skjedde trinnvis: 1508 var det brann i kirken. Tårnet med de to vestre pillarer måtte ned, likeså nordre midtskipsvegg med søyler. Den søndre fikk inntil videre stå - det hele må ha sett selsomt ut i sin asymmetri.

 

1702 måtte også den ned, mens søndre sideskipsvegg ble påmurt i høyden, som man tidligere hadde gjort med den nordre. De gamle tverrskipsgavlene ble innmurt i de forhøyede veggliv. Ennu sees omrisset av et lite vindu mot nord.

 

Langveggene fikk en anselig høyde, så man kunne skjalte inn en ny vindusrad.

 

Og endelig, som et slags plaster på såret, føyet man til et svært tårn midt i vestgavlen.

 

En eiendommelig fremtoning - som en høy boks med hull i, motsatt den "skilpadden" vi møter i dagens Tjølling.

 

I Gamle Aker gikk man til full tilbakerestaurering, basert på funne spor. Det var en seier for det gryende fortidsvern, i opprivende strid med folk som burde vite bedre.

 

Minst berørt er Nikolai-kirken. Den slapp med å miste sin apsis og å få sitt kor forlenget, allerede på slutten av 1200 tallet.

Med kirken i Ringsaker skjedde omtrent det samme på denne tiden. Men her gikk man videre og utviklet veritable tverrskip, med gavler utenfor sideskipsveggen og med høyde som hovedskipet.

 

En sammenstilling av grunnplanene viser hvor like disse små  basilikaer var i utgangspunktet. (Hoff kan også være representativ for Tjølling, men er riktignok vist uten søyler - mer slik disse to står i dag.)

 

Gamle Aker rommer ett søylespenn mer enn de øvrige.

 

Betegnelsen "Basilika" kan virke pretensiøs for disse temmelig beskjedne byggene. Men, de møter kriteriene: de har, eller hadde, et forhøyet midtrom, med vegger båret av massive søyler.

 

Prototypen, den klassisk romerske basilica som eksempelvis Basilica Julia på Forum hadde flate tak, det lavere løp rundt alle fire sider. Men ved den tid den kristne kirke tok basilikaen i bruk hadde den rukket å få sin karakteristiske og endelige form, der vestfronten mer og mindre klart avtegner bygningens trappede tverrsnitt. Skipet vises som kuttet tvers av, lukket med en plan, massiv gavlvegg.

 

Hensikten med å  heve midtpartiet var selvsagt å skaffe lys nok inne. I de små norske utgavene ble det riktignok så som så  med overlyset; i Tjølling og Hoff forsvant jo hele midtskipsveggen, med de høytsittende vindsåpningene. I stedet satte man inn flere store sidevinduer.

 

Gamle Aker har ganske enkelt flat himling av tre, i god høyde over lysåpningene - vel den opprinnelige løsning. I Ringsaker var først bare sideskipene overhvelvet. Da man senere slo hvelv også over midtskipet ble det lagt så lavt at lysgluggene man ser utenfra ble sittende over dem.

 

Nikolai-kirken har etter hvert fått hvelv både i side - og midtskip. Men, for bedre å  korrespondere med vinduene har hvelvet to spenn, mot sølestillingenes tre - noe som gir en pussig virkning for den oppmerksomme iakttaker.

De er ikke store, de norske "bygde basilikaene". Stort mindre kunne de knapt være - 3 søylespenn er vel et minimum. De er oppført uten hvelv, og mangler triforium (galleri over kolonnaden).

 

Som nærliggende modeller for dem peker man gjerne på Hamar-domen og Hallvards-kirken i det gamle Oslo - dersom de da ikke er omtrent samtidige. Med sine svære søyler og tunge murmasser (1, 2) tilhører de alle en tidlig romansk/normannisk byggetradisjon. Eiendommelig virker det med disse ruvende steinmonumentene i vårt åpne, skrinnbygde kulturlandskap.

 

Man tenke seg da hvilket inntrykk de må ha vakt i samtiden - eksotisk overveldende, som vel meningen var: en ny tro, nye, imperative virkemidler.

 

Her må en formidabel kulturkollisjon ha funnet sted: misjonsånden vest- og sørfra i brytning med lokale tradisjoner. En ukjent byggeteknikk, et tungt håndterlig materiale, en radikalt fremmed religion, som må ha forekommet en hardbarket viking servil.

 

Kristningsverket i Norge foregikk med drastiske, voldsomme virkemidler - vi husker Dale-Gudbrand. Dette tiltross for at pave Gregor tidligere hadde formant sine misjonærer i England til å gå diplomatisk tilverks. Det nye presteskapet i Norge fant nok snart ut at det var et klokt råd. Stavbygget ble akseptert.

 

Hva de nå tidligere hadde vært brukt til - de fik stå, disse selsomme fremtoningene med sine ville portaler og gapende dragekjefter.

 

Og det ble bygd nye, over det samme skjema med "tømmer på høykant", men med stadig mer klassisk pregede portaler, med "kolonnader", og kapiteler av en terningform som stred mot enhver fornuftig material bruk. (Urnes 1, 2, Hopperstad 1, 2.)

 

Også planform og format ville man tilpasse de nye signaler. Her kan vi ta utgangspunkt i Ringsaker-basilikaen, der det klassiske skjema greit hadde latt seg gjennomføre alt i middelalderen - langskip, riktige tverrskip, forlenget kor, sentraltårn, og etterhvert hvelv.

 

Verre ble det lenger nord i dalen - her fantes bare stavkirker.

 

Werner Olsen var prestesønn, heter det, nettopp fra Ringsaker.

 

Han forsynte tårnet der med et så høyt spir at det blåste ned alt året etter, i 1669. Et nytt ble reist av Iver Hjelmen i 1694, og står noe ombygd den dag i dag.

 

Men, Werner Olsen var ellers også en man av ambisjoner. Stavkirken i Ringebu kunne med litt fantasi saktens sees på som basilikal: her fantes et hevet midtrom med omgang, som riktignok løp hele veien rundt, men kunne illudere som sideskip. - I langveggene er innskutt 2 mellomstolper, med spor som tyder på at skipet engang har hatt tverrvinger.

 

Mester Werner, som vel heretter må benevnes arkitekt, ville ha en basilika, og fikk det også til, på et vis.

 

År 1630 ble koret revet, i dets sted skjaltet han inn et veritabelt tverrskip, med takprofil lik skipets. Nytt og bredere korparti kom til, og over "krysset" reistes et mektig tårn, med spir og fialer som i Ringsaker. Imponerende, der det med sin rødfarge kneiser over dalen, dristig - men ikke mer enn at det står der like godt i dag.

 

Arkitektens formale vilje var nok sterkere enn hans konstruktive stringens: langsnittet viser et sant virvar av stolper, bjelker og skråbånd som måtte til for å få det hele til å stå. Så helt ute av tradisjon med stavkirkens gjennomførte klarhet i oppbygning og uttrykk.

 

Likheten med Ringsaker er slående, som i navnet. Men i Ringsaker er der sammenheng mellom form og innhold, mens vi i Ringebu heist har med en slags ønsketenkning å gjøre - det er en Gudbrandsdalens katedral som har foresvevet vår gode mester Werner!

 

Det er noe forvokst over Ringebu. - Heldigere var han med Vågå som han hadde fullført noe før Ringebu. Her reiste han helt fra nytt av en bindingsverkskirke, med fint innpassede elementer fra den gamle stavkirken. Her er et bærende skjelett av stolper, sviller og skråbånd, med utvendig kledning. Bygningen er gitt korsform. Tårnet er som i Ringebu - nettere enn det litt overdimensjonerte i Ringsaker.

 

Her er nytenkning, men på tradisjonens grunn - en nesten elegant løsning!

 

Og endelig - hans ombygging av stavkirken i Lom. - Her lot han skip, kor og apsis stå urørt, men åpnet veggene i skipet og føyde til tverrvinger, med gesimshøyde lik omgangens, og mønehøyde lavere enn skipets - ikke av samme høyde, som de altfor dominerende tverrskipene i Ringebu.

 

På denne måten fremstår tverrvingene i Lom som underordnede bygningsledd, meget fint tilpasset det bestående ved en rammekonstruksjon med delvis anvendelse av de gamle tilene.

 

Spesielt tydelig blir dette i sammenlikning med en noe tidligere laftet forlengelse av skipet mot vest.

 

Det hele krones av mesterens varemerke - tårn med spir og fialer, grasiøst, som i Vågå og Ringebu.

I Lom har Werner Olsen renonsert på sine ambisjoner fra Ringebu, og har nådd frem til noe vi må kalle å vise pietet.

 

Saken er jo nemlig den at stavkirken av den store "mastetypen" formelig innbyr til en utvidelse med tverrvinger, mens den nærmest motsetter seg det når man prøver med tverrskip.

 

Forutsetningen for utvikling av et skikkelig tverrskip er at det finnes et kryss, et nøytralt felt dannet av de fire svære tårnpilarene, innskutt mellom skip og kor.

 

Krysset foreligger i de fem nevnte basilikaene - men bare i Ringsaker ble det benyttet som basis for riktige tverrskip. I de øvrige virker de nærmest som sidekapeller, avdelt fra sideskipet ved runde buer, men virker ellers som en forlengelse av dette.

 

Stavkirken i Ringebu hadde verken sentraltårn eller kryss. Slikt er mastekirken vesensfremmed, så  mester Werner altså måtte rive det gamle koret for å  få sine tverrskip på plass.

 

Når han gikk så drastisk tilverks for å gjøre Ringebu-kirken mer "basilikal" må han vel ha oppfattet det hevede midtpartiet som hoved - og omgangen som sideskip.

 

Med dette som utgangspunkt er det ikke så rart at resultatet ikke ble mer vellykket.

 

Nei, stavkirken er ingen basilika, skjønt den har fristet mange til å tolke den dithen: flere stavkirker har da også et hevet midtrom, som i en basilika? Jo da, - men der stopper også likheten mellom de to typene.

 

Torpo-kirken viser kanskje klarest hva vi egentlig har for oss. Kor og svalganger er fjernet, her står bare midtrommet tilbake, med omgangen som et "skjørt" rundt det hele.  I grunnen en ganske avvisende fremtoning, der til og med kortilpasningen bød på problemer.

 

Man løste det ved et sinnrikt system av oppheng og stikkbjelker, som vi kan se hos dens artsfrender.

 

Mastekirkens nærmeste slektning finner vi på helt motsatt kant - i stavløen.

 

I begge bygningstyper er det bærende skjelett atskilt fra ytterveggen ved en "korridor" av en drøy meters bredde.

 

Stavløen har et skjelett som er stabilt i seg selv, det kan stå fritt på sitt steinfundament takket være solid fastpluggede skråbånd som forbinder stolper, tverrbeter og åser. Ytterveggen blir en ren værhud, de forlengede sperrene innvinner ekstra rom mellom stolpene og ytterveggene, kalt "skot", på begge langsidene. - Dette systemet med "grinder" i rekke kan forlenges i det uendelige.

 

Stavkirken bygger på et annet stabiliserings prinsipp. Her finnes ingen skråbånd. For å holde de tunge, høye mastene i sjakk forbandt man dem i omtrent halv høyde med toppsvillen i ytterveggen, ved hjelp av skråttstilte strebebjelker. Ytterveggen fungerer som en stiv skive av loddrett 4 toms plank, i en ramme av stolper og sviller, og med diagonal kryss naglet til tilene.

 

Veggskivene er nøye forbundet i hjørnene, og løper hele bygningen rundt, vi har en omgang.

 

Effekten av dette "integrerte" systemet blir størst nær hjørnene. Her er veggskiven i stand til å overføre sidekraften fra masten under vindpress loddrett ned mot grunnen. Nærmere midten av feltene vil veggen lettere gi etter, og bule utover.

 

Følgelig vil altså lengden av bygget bli begrenset. Og man kan egentlig klare seg godt med bare de fire hjørnemastene, slik vi ser det i Valdreskirkene Hurum og Lomen.

Dette beltet av strebere og bueskiver, som omgir det hevede midtrommet, er
altså avgjørende for stabiliteten. Denne "kniplings-kraven" er mastekirkens
hemmelighet, dens adelsmerke.

Men mastene må også holdes fast nedentil. Man løste dette først ved å grave dem ned - det er stolpehullene som forteller oss om forgjengere på tomten. For å kunne heve dem opp av bakken på steinfundament måtte man sørge for at de ikke kunne glippe til siden.

 

Man løste problemet med en grunnramme. Denne ligger i plan med tregulvet. mastene tappes nedi krysspunktene. Rammens fri ender krages ut til vegglivet, der bunnsvillen felles ned i et spor.

 

Nu er systemet stabilt - man har oppnådd en "kreftenes sirkulasjon" - og bygningen er brakt på det tørre.

 

Som en ustø person støtter seg til krykken, støtter masten seg til veggen, i alle 4 retninger.

 

Omgangen er altså ganske enkelt en statisk nødvendighet. Men, systemet innbød også til eksperimenter - så lenge man bare holdt seg til spillereglene:

Bygningen ikke for lang, omgangen like påkrevet mot øst og vest som mot syd og nord. Med de begrensninger dette førte med seg.

 

I og med at stavbygget forefantes, om enn i mer primitiv form, kan man vel si at de kristne misjonærer kom til dekket bord.

 

Riktignok vet vi lite om hvor gammel typen er, eller hvor den har sine fjerne røtter. Like lite som vi vet om Oseberg-fruens bolig, om hennes gildehall. Vi kjenner bare gravkammeret hennes - og det var stavbygd godt nok. En temmelig røff utførelse, det er så - særlig sammenlignet med funnets øvrige praktstykker.

 

Det har form som et telt, med mønsås på stolper og tiletak. Mønsteret var vel de flyttbare stoffteltene ombord.

 

Enslags "kiler" til feste av tilene oppe og nede har man også forsøkt seg på - riktignok anbrakt som tilleggsutstyr.

 

Dette var altså hennes gravkammer. Man kan nok forestille seg hennes hus til bruk i levende live som atskillig mer storartet. Og de var neppe laftebygget - laftingen befant seg den gang på et primitivt stadium.

 

Gravleggingen fant sted engang før år 850 - altså rundt 200 år før den første kirken på Urnes.

 

Etter dens bevarte portal å dømme må denne ha vært en meget avansert stavverksbygning, med generasjoners erfaring til forutsetning.

 

Teknikken med veggskiver av tykke tiler innspent i rammeverk av stolper og sviller var det også nærliggende å benytte seg av i kystlandet Norge, hvor man kunne ta båtbyggerteknikken til hjelp. Vinkelvokste halvbue-skiver, "knær" benyttet man til å binde av stolper, sviller og takverk, som man brukte dem i skipets spanteverk.

 

Hvor langt man var kommet med reisingen av fri master i det indre er uvisst, men spor i grunnen etter en tidligere Urnes kirke røper at den har hatt fire fri, jordgravne master nær hjørnene. Om denne forløperen også hadde et midtparti som hevet seg over et omgivende pulttak vet man ikke, men det er vel tenkelig at man den gang hadde utviklet et system til avstiving av høye master.

 

Rimelig god bruk for et høyt, luftig rom til festbruk i en ellers temmelig røykfylt sivil tilværelse må man ha hatt.

 

Da så kristningsverket nådde våre kyster, med sin obligate rundbuede stenstil, var det nærliggende å søke seg likhetspunkter mellom den tradisjon man møtte og den nye "modellen".

 

Man kunne skjalte inn flere master, skjønt de altså ingen egentlig teknisk funksjon hadde. Man kunne forbinde dem med "knær" som møttes i toppen, og dannet en smukk bue.

 

Og denne kunne profileres som arkivolt, likesom man anbrakte kapiteler i terningform, om nødvendig med pånaglede hjørner.

 

Takverket var luftig som et hvelv, og fikk stå. Portalene må ha virket gresselige i sin animalske villskap, men måtte vel beholdes som integrerende deler av tileveggen.

 

Som vi har sett kunne man videre ta åpninger i ytterveggene mot nord og syd, for å utvide kirkerommet. Mot øst og vest var det mer vrient - men det forhindret ikke at man kunne utvide koret, og oppføre praktfulle klokketårn.

Stavløen med sitt system av stive "grinder" satt i rekke kunne altså bygges så lang man ønsket. Over 50 meter var ikke uvanlig så langt tilbake som i bronsealderen.

 

Heller ikke basilikaen motsatte seg forlengelse. Det ble vanlig å oppføre nytt kor i gotisk stil, vi fikk oktogonen i Trondheim. Engelske katedraler har kor like lange, som hovedskipet,  - i Canterbury har det tilmed fått egne tverrskip.

 

Men stavkirken hadde altså sin egen begrensning. Mester Werners basilka-eksperiment i Ringebu fikk ikke følge.

 

Midtrommet er for kort, og for bredt i forhold til avstanden mellom mast og yttervegg, som er for trang til å illudere som sideskip. Flere master kan man få inn, men de blir stående temmelig tett. Men, man skapte illusjonen av kolonnade, som vi ser det særlig i Kaupanger, denne "katedral i tre".

 

Kanskje fant man det upraktisk med alle mastene. Det går nemlig en trend motsatt veg - man gav seg til å kappe stadig flere av dem. Først den midtre, som i Borgund, så dessuten begge mellom-mastene mot øst og vest, som i Gol.

 

Og endelig tok man skrittet fullt ut, og sløyfet alle unntatt hjørnemastene (Hurum, Lomen).

 

Løfter man blikket, ser man at øvre del av de kappede mastene fremdeles er der - de svever der oppe, hold fast ved de to sett kraftige "tenger", eller brede planker, med Andreas-kors imellom.

 

Med dette revolusjonerende grepet sto man fritt til å skape et virkelig luftig rom, med bedre sikt og plass. Man visst neppe at man samtidig hadde tatt skrittet tilbake til det fire-mastbygget som engang kanskje sto på Urnes.

Var Asa-troen i sin senere fase preget av kristendommen, så avfant kristendommen seg altså også med bygningsarven fra en hedensk tid.

 

I løpet av en periode på omtrent 200 år reiste det seg i snitt fem stavkirker i året. Typen egnet seg jo fortrinnlig - liten, men lett å oppføre for folk som hadde teknikken i blodet. Og sikkert også en kompakt motvilje mot noe så nytt og tungvint som stein og mørtel.

 

Et legitimt behov for utvidelse kunne i rimelig grad imøtekommes, inntil Svartedauden kom og gjorde alle slike planer overflødig for flere hundreår fremover.

 

Da det igjen ble aktuelt å bygge kirker, gikk man over til lafting - kanskje også fordi den gamle stavteknikken etter reformasjonen ble forbundet med den forhatte papisme.

 

Det skyldes ikke prest og kirke, eller pietet, at vi fremdeles har 30 stavkirker igjen i landet, - snarere dårlig råd.

 

For å skaffe etter hvert hårdt tiltrengt plass grep man enkelte steder til drastiske midler:

 

I Valdres-kirkene Hurum og Lomen lot man masteskjelettet stå, men fjernet hele langveggen i skipet, og flyttet den ut i liv med svalgangene. I Hurum ble det trappede takprofilet beholdt, i Lomen forlenget man midtromstaket ut over de nye langveggene, som altså måtte forhøyes. Altså et inngrep noenlunde likt det man hadde foretatt i den gamle basilika i Hoff, med den samme effekt at byggets sanne vesen forsvinner sett utenfra.

 

Men, i Hoff forsvant også hele "innmaten".  I Hurum og Lomen blir man derimot gledelig overrasket når man trer inn: her fremstår hele den gamle stavkirken i all sin prakt - de fire mastene, de svære bindebuene, "triforiet" av tenger og Andreaskors, som en baldakin i det luftige rom.

 

Disse to Valdres-kirkene er helt retningsnøytrale - her finnes ikke spor av den aksialiteten som oppnås ved flere master på langsidene.

 

Bindebuene mellom de fire hjørnemastene, "triforiet" med sine horisontalt avrundede hjørner gir assosiasjoner i retning av Bysantz - vel neppe tilsiktet, men i og for seg ikke utenkelig: det var Sigurd Jorsalfarers tid.

 

¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾¾

 

Ser vi tilbake på utviklingen av "den norske basilica" er det tydelig at Norge var en viktig misjonsmark. "Kristenhetens svøpe" skulle temmes!

 

Vi fikk en internasjonal helgen, og han fikk sin katedral, med tilsvarende dimensjoner.

 

De fem basilikaene vi her har tatt for oss er jo mer beskjedne, men likevel flere enn Sverige og Danmark kan oppvise, utenom byene.

 

A få dem reist må ha vært en formidabel kraftanstrengelse. Det ble da også med disse fem litt fremmede fuglene i våre omgivelser.

 

Som vi har sett, fant man et brukbart substitutt i det gamle stavbygget. Man kan si det ble utnyttet nesten til det absurde - om enn praktfullt - som i Urnes.

 

Eiendommelig er det at denne overdekorerte stavkirken regnes som vår eldste, og altså skulle stå en mulig ukristelig fortid nærmest - mens den yngre Borgund i interiøret fremtrer nærmest strippet for klassisk sakrale stilattributter.

 

Det er som man i Borgund og Valdres-kirkene nesten har tatt skrittet tilbake igjen i retning av et mer opprinnelig utgangspunkt, mens Urnes/Hopperstad fremstår mer som dekorative mellomspill.

 

Det skal godt gjøres å finne noe "kristelig" i Borgund kirkens dystre indre- eller i dens dragesmykkede, øgle-aktige ytre. - Kontrasten til vår lille Østlands-basilika er slående, om enn tiden, bruken, var den samme.

Stein eller tre, basilika eller imitasjon i stavverk - det byggeprogrammet middelalderen fikk realisert her nord, det må fylle oss med respekt - ja, ærefrykt.

 

 

 

Rykkinn; mai år 2000

 

 

Gunnar Bugge

 

 

 

Marianne tilegnet

 

 

 

 

Back to Richard Norton's home page.