Her starter en liten reise gjennom norske landskaper, med omtale av lokale severdigheter som etter min vurdering fortjener den

Her starter en liten reise gjennom norske landskaper, med omtale av lokale severdigheter som etter min vurdering fortjener den betegnelsen.

Jeg gir mitt lille forsøk – ”essay” heter det på fint, tittelen: ” GULLKORN I VEIKANTEN ” – og ønsker det hermed lykke på reisen, samt velvillig inngang i mine spente landsmenns hjerter..

GULLKORN I VEIKANTEN

Av
arkitekt Gunnar Bugge

Foto/tilrettelegning
Richard Norton

Det mest prominente er for lengst havnet på museer – vikingskipene, Gol stavkirke, Raulandstuen, Dynna-steinen. Og vi skal ikke dit.

Det mest spektakulære er blitt turistmål : Borgund, Røros, Risør.

Dette markedsfører seg selv, så vi skal heller ikke dit.

Noe ligger ved E – veiene, men vi skal for det meste ikke følge dem heller.

Vi holder oss likesom til ”grusveiene”.

V E S T F O L D

Vi kan passende starte med vårt eldste skikkelige monument: På Cappelens ypperlige kart ”Østlandet Sør”, ved RV (riksvei) 303 mellom Larvik og Sandefjord, står det lakonisk:

”Bautastein fra oldtiden”.

Og der, midt ute på et jorde står den, likesom tilfeldig plassert. Fem-seks meter høy er den synlig på lang lei. Kommer man nær innpå, kan det virke som den er noe tilhugget, i form som et litt skjevt, anløpet knivblad. En stille hyllest til en vi ikke kjenner. Halvdan Kvitbein her vært nevnt, og hvem var han – far til Halvdan Svarte?

Vårt ganske detaljerte kart oppviser mange røde ”fortidsringer” her i Vestfold: Kaupang markedsplass fra før 900 – det gamle Skiringssal - gravhauger, steinsetninger, middelalderkirker.

Alle har sett vikingskipene. Men følger vi RV303 litt nordøstover fra Sandefjord kommer vi rett forbi Gokstad-haugen, der Olav Digerbeins – eller Olav Geirstadalvs, solide lårbein ble lagt pent tilbake på plass i sin restaurerte haug. Det fortelles ellers at han døde av fotverk!

Han fikk nå ikke ligge lenge i fred – kort etter haugleggingen ca. år 900 ble han plyndret for sitt sverd og sitt belte. Disse dyrgripene skal ha spilt en rolle som link mellom den attraktive ynglinge- og Hårfagreætten. – Les om dette i ”Gokstadhøvdingen og hans tid” utgitt ved Sandefjordsmuseene 1997.

Forbi Tønsberg retning Åsgårdstrand finner vi så Oseberghaugen.

Hvem som der fant sitt endelige hvilested – ja, skipet ble fortøyd med anker til en solid stein – blir man vel aldri ferdig med å drøfte. Men det kan like gjerne ha vært en kultprestinne som en dronning.

Les om dette i ”Osebergdronninges grav”, Schibsted 1992.

Gravhauger ligger jo vanligvis høyt i terrenget, slik vi ser det ved Slagen kirke like ved. Disse viser st man har å gjøre med et gammelt sakralområde. Men skipsgravene ligger lavt ute på sletten, slik at det var mulig å hale skipene på land den gang havet for tusen år siden sto over 4 m høyere enn i dag. Mens vi snakker om høvdinger – Jarlsberg må sees, et formidabelt slott, som fikk sin nåværende skikkelse under grev Herman Wedel, mannen vi - som jeg ser det – særlig har å takke for at det gikk såpass bra etter 1814. Han forsto seg på økonomi – som den eneste den gang.

Vi stikker innom Franzens konditori i for øvrig severdige idyll Åsgårdstrand, forbi Borre kirke og de til dels uutgravde haugene i dette Norges vel mest ”historiske landskap”.

Slik var det altså våre sjøfarende forfedre ville ligge, med utsikt langt tilhavs. Lund og Slaatto’s ”Midgardssenter” finner jeg for min del litt påtrengende. Mens du er på de kanter, kan du gjerne ta med Falkensten herregård på sin odde med utsikt innover fjorden, videre middelalderkapellet på Løvøya, hvor du kan fremhviske ditt mest brennende ønske – mens du kaster en mynt i den hellige brønn. Vannet der forsvant riktignok for en tid siden, men en sjenerøs brønnborer fikk det til å sildre igjen.

Og så vestover 306 til Høyjord stavkirke, lite påaktet, men jeg finner den interessant med sin rekonstruerte midtmast (man fant fundamentsteinen under gulvet), og middelalderens tilevegger som ”tapet” innenfor ny kledning. Man ville nok ha gjort det annerledes i dag, men den ble da i det minste reddet. Lysgluggene er dels firpass- dels spissbueformet. Bestill ”time” hos kirketjeneren.

Herfra nordover 312 til Hof middalderkirke på sin høyde med kjempeeik, videre over Eidsfoss nedlagt Jernverk, langs Eikeren frem til Fossesholm– Cappelen-familiens eldste residens.

Nå må vi bestemme oss – nordover, eller vestover . Det blir Telemark det, en vidløftig affære. Vi kan jo ta den gamle Kongsberveien – landets eldste ”riksvei”, fra Darbu med Fiskum middelalderkirke like ved. Veien er nu asfaltert, men se på de gamle broene! Kommer man inn i Kongsberg barokkkirke får man virkelig oppleve noe. Som Røros kanskje en litt fremmed fugl her hos oss – som hele verksmiljøet for øvrig.

En tur i sølvgrubene er sikkert spennende, jeg har aldri vært der. Vi tar en avstikker opp Numedal, denne litt miskjente dal med Norges-rekord i middelalderhus. Både den og Hallingdal – som vi tar ned igjen – ligger altså i

B U S K E R U D

Visste du at fylket – uvisst av hvilken grunn – har navn etter en gård på Modum, som engang het Biskupsrud? Verd å se, om du finner den. Ta gjerne samtidig med deg de voldsomt dekorerte 1700-tall-kirkene Vatnås og Lyngdal, inne på heia mellom Sigdal og Flesberg.

Numedal har tre stavkirker, alle (opprinnelig) av midtmast typen, se flittig i BOKEN. Stabburet på Alfstad – kloss i veien – skal være landets eldste, men vi konsentrerer oss om lekkerbiskener, og stanser ikke før på Kravik. Her står tre middelalderhus – to langloft og en stuebygning, utvilsomt landets eldste bebodde. Godsnakk med gårdsfolket, og sørg for å få se også innvendig. Først på søndre, der loftet er flyttet ned fra nordre, som vel var hovedbølet. Kikk i Stav & Laft, der Meyer har foretatt en rekonstruksjon, s. 10. Loftet på søndre stod midt i tunet, det andre litt nærmere stuen, forbundet med en ”drombegang” fra loftsvalen til ”hemsen” over koven i stuebygningen. Rett under er inngangen, som her – sjeldent men logisk – står i gavlen. Be om å få se døren – og tenk tilbake på Tveitoloftet, N.F. Her er den samme rare ”bladmannen” over døren – som jeg ikke har funnet noen fornuftig tolkning av – men på Kravik i en naturlig bue mellom sideplankene, og ikke skviset inn i laftingen som på Tveito – eller Åbø, for den saks skyld.

Loftene har begge fabelaktige beitskier både oppe og nede, med og uten løver – som det finnes flere av i Numedal lenger nord i dalen. Men først stopper vi ved langloftet på Sevle.

Og se nu, mine venner, hvordan man tar dørhull i en laftevegg! Jeg vet ikke noe bedre eksempel på nettopp dette – hvordan den arkitektoniske vilje og den formale evne her løper sammen i det fullendte resultat. I så måte kommer det ikke alltid an på oppgavens størrelse! (Jevnbyrdig er kanskje ”palmetten” ved overgangen nov/novarm på Oseloftet, Norsk Folkemuseum. – som min datter skjenket meg et nydelig bilde av til jul i år!)

Vi farer over tre mindre fjelloverganger ned til Geilo. Rett i veikrysset ligger et lite bygdetun, med hus flyttet ned (med meg som ”konsulent”) fra en privateiendom i fjellet.

Stuebygningen er fra Sletto i Hol, og har et praktfullt dekorert indre. Hele huset ble altså tatt ned, kjørt til fjells og satt opp for hvor mye i 1932? KR. 200! – og, fortalte byggmesteren som deltok den gang – ”det var mange som misunte far og meg den jobben!”

Nedover Hallingdal passerer vi Ål – fra den revne stavkirken der kommer altså Ål-portalen og den malte korhimlingen i Oldsaksamlingen. Kjør oppom stavkirken i Torpo, og les i ”Basilica” om det interessante ved den!

Og så tar vi av fra hovedveien i Nesbyen opp til Hallingdal folkemuseum, og det fantastiske Staveloftet, flyttet ned fra Ål. – Det er et ”gotisk” loft, vi ser spissbuene i svalgluggene og ”kolonnettene” som flankerer dørene. Man må opp i overhøgda, for der er den fineste bemalte døren – eller portalen, som er et mer treffende uttrykk. Men arkivolten og kapitelene er nå engang ikke så ”materialriktige ” som vi så i stokk-over-stokk-under-og-beitski-på-sidene-systemet i Sevleloftet. Og så inn oppe, se benkene, med buer nede lik bjelkene i Raulandstuen. Staveloftet er digert – bunnstokken i svalen har jeg målt til 11 m!, og det står rett på bakken, som var regelen i middelalderen.

Man kan kjøre direkte fra Rødberg i Numedal over Tunhovd til Nesbyen. Og derfra en lav fjellovergang til Hedalen stavkirke. Det er en av de små enskipede, men har en av de mest fantastiske portalene – dessverre ikke så lett å oppfatte i svalgangens mørke. Og så er det jo historien om skytten, som etter svartedauen skjøt sin pil rett i kirkeklokken, gikk inn i den overgrodde kirken og nedla en bjørn derinne, som man ser en skinnbit av. Dessuten står vårt fineste helgenskrin der, med avbildning av Thomas av Becketts nedsabling foran alteret i Canterbury-katedralen. Verden var ikke så stor dengangen heller!

Nå er vi altså i Valdres, og i Oppland fylke. Vi kjører over i Begnadalen, nordover til Bagn og opp til Reinli stavkirke. En spesiell ”langkirke” fra gotisk periode – se detaljer. Og min lille bok. – Til Bagn kan du også kjøre direkte fra Gol over Raudalstølen. På dette sted kom jeg og Erik Hinsch i –43 (på vår store tur hjemmefra til Glittertind) og påhørte en diskusjon mellom moren og de to døtrene, som ville på ”Raudalsdansen”. Det var nok farlige greier – nesten en slags paringslek med tradisjoner tilbake i urtiden. Hallingdøler og Valdriser møttes inne ved Raudalstjønn til dans og leik og mer til – rasehygienisk bra, men likskjorten medbrages, for sikkerhets skyld. Den eldste datteren fikk gå – og vi fikk hennes seng – men den yngste måtte bli hos mor si, og oss.

Videre nordover innom bygdetunet på Fagernes – se det vakre Handeloftet – og ta med steinkirkene Ulnes og Slidredomen. Og så står stavkirkene Lomen og Hurum for Tur. Her er bare en mast til gulv i hvert hjørne – akkurat nok! Men uhyre dristig – de øvrige er kappet og svever der oppe over de enorme buene. Lenger kan ikke spøken drives – vi opplever illusjonen av kuppelkirke.

Var noen en tur i Bysantz – Miklagard? Se ”Basilica”.

Nå kan vi fortsette til Vestlandet – god tur! Tar du over Filefjell må du få med deg den gamle Kongeveien fra Nystuen til Maristuen, over fjellet med fantastisk utsikt til Jotunheimen. Fra Borgund-kirken kan du gå de gamle, utrolige veiene Sverrestien og veianlegget over Vindhella nedover mot Lærdal med fortsettelse ned gjennom Galdane.

Men vi får vel hoppe tilbake til Kongsberg, og over i

T E L E M A R K

Jeg er ikke så betatt av Heddal stavkirke, tilbakeført til antatt middelalderform av Blakstad og Munthe Kaas på femtitallet. Verkseier Holta hadde lovet å bekoste det hele, men ble nok litt fælen ettersom regningen vokste. Det ble sagt en million, den gangen. Koret, som er det eldste, skal ha vært skip i den eldste kirken. Portalene er litt ”tørre”, har nådd det ”vegetabilske” stadiet - men løvene finnes igjen i loft og bur rundt i Telemark.

Vi tar av ved Ørvella, noen km nordover til et lite skilt ”Havsten” til høyre opp bakken og se Norges kanskje fineste loft, se selv. Jeg kunne fått kjøpt det engang for 50 000 – som jeg heldigvis ikke hadde. Det står bra der det står! Se den suverene behandlingen av det svære tømmeret, beitskiene – den kraften det hele utstråler! (Syns jeg hører Christian!). Det er langt fra furua på rot til dette mesterstykket! Som en solist mot orkester – det menneskeskapte kunstverk i det mektige landskapet.

Som en solist mot orkester – det menneskeskapte kunstverk i det vide landskapet.

Nede på veien igjen kan vi ta nordover, langs Tinnsjøen på ny vei til Rjukan, verd å se med sin homogene industristedarkitektur. – Men vi skal tilbake til Ørvella, så til høyre mot Sauland – der vei tar av mot Tuddal over Gaustaknærne ned til Rjukan. Stikk bortom Gaustablikk, Norges vakrest beliggende hotell (særlig i høstfarver), kanskje bortsett noen på Vestlandet.

Fra Sauland mot Hjartdal, naturligvis oppom Øverbø, og spør etter Øvre Åbø, en liten gård oppe innerst i lia, med utsikt over hele Hjartdal – bygda med flest stabbur og flest utvandringer i landet. På det lille middelalderburet ses nettopp de løvene vi snakket om ovenfor, på toppen av beitskiene, med en innfelt bue spent imellom. Interessant er det å se omtrent samme arrangement som på Tveitoloftet, Norsk Folkemuseum – Litt kunstig virker arrangementet, etter min mening, i sammenheng med laft, der døråpning blir et helt annet problem enn i stavverk.

Dette kan lett bli en hel liten avhandling for seg, men altså: Gå og se Ål-portalen i Oldsaksamlingen! Her er også løver, sittende på hver sitt kapitel. Men ellers er søyleskaftene og arkivolten dempet ned til et side tema, oversådd med drageornamentikk. Den ligger som et teppe over hele det klassiske portalsystemet – som skal anes mer enn synes - og rammer inn hele døråpningen. Denne består simpelthen i at man tar vekk de nedre 2/3 av en litt bred veggtile, og lar den øvre tredjedelen stå igjen . Så enkelt å få til en klassisk-barbarisk portal i stavkirkesystemet, så klosset i lafteveggen. Hvordan man der skal gjøre det, kan vi lære av loftene på Sevle og Rygnestad.

Vi svinger forbi Nutheim – dette utmerkede sted, der man også kan overnatte – og en svipptur ned i Flatdal ”sentrum”, med en utrolig konsentrasjon av loft. Og så kommer den store sløyfen, Rauland – Setesdal. Nordover Åmotsdal, her er det adskillig å se av tømmerfaget for den oppmerksomme. Iakttager, til veikrysset i Austbø, der butikken faktisk er tegnet av Ove Bang, som hadde hytte her. Så fins det da også bra med stav og laft og rosemaling her, uten at vi går i detalj. Vi fortsetter forbi Krossen og Gardsjord (se her som ellers Stav &Laft) ved Totak. Se den lille kirken, en miniutgave av Kongsberg! Av mesteren Jaran Rønjom, som laget en mengde oppi her.

Og så kan vi ta en avstikker nordover til Kråmviki ved Møsvann. Her hadde Sam Eyde sitt jaktsted, sammen med Marcus Wallenberg. Man får gå ut fra at de snakket finans mer enn naturskjønnhet, men Eyde var nå –her som ellers – en feinschmecker. Stedet ligger på en øy i det oppdemmede vannet, og består av en turisthytte og landets sannsynligvis rikest ornerte loft. Det er flyttet dit fra Torvetjønn, en liten fjellgård nær ved. Stuen fra samme sted er havnet på Neset ved Totak.

Begge husene utmerker seg ved en rik, men behersket treskjæring i ”bas relief” teknikk. De skal være resultatet vår første ”arkitektkonkurranse” mellom Torvetjønn bonden og to andre. Han vant med disse to husene, engang på 1700-tallet. En av de andre var bonden på Angre, stuen hans har jeg faktisk sett. Den ble flyttet siden, men brant opp da den vel var kommet på plass. Byggmesteren sto ved siden av og gråt, ble det sagt. Jeg forstår ham, for stuen var fantastisk, med utrolig svært magatelgjet tømmer.

Tilbake på RV 362 langs Totak til Neset, privat samling. Ta inn ved tennisbanen, man er heldig om man treffer det elskverdige vertskap, og får se interiøret i Torvetjønnstuen, og den likeledes flyttede, og påbygde, årestuen fra Vå, lenger inne ved Totak. Så vestover gjennom storura i Ara-bygdi (ingen forbindelse til en viss Ari, så vidt vites) over fjellet ned i Edland, opp igjen tverrsover E11 til Hovden, Norges styggeste, men ellers bra hotell, ned igjennom Bykle med vår minste kirke og nedover Setesdal.

Stikk bortom Byklestigen, og forestill deg hvordan det var for Byklebonden på handel i Valle når han hadde Glemt tobakken der nede.

I Valle er det mye å se, for den saks skyld også videre nedover dalen, men vi snur ved smørøyet Rygnestad. Her bodde altså Vonde Aasmund engang på 1600-tallet, han som hadde vært med i Nederlands frihetskamp – om enn dessverre på feil side. Derimot er det en annen av samme navn som slo i hjel presten – fordi denne hadde sagt ”så fælt de nye skoene dine knirker, Aasmund” engang i kirken.

Vi beundrer loftet – den gamles ”borg” når noen kom for å ”ta ham” – det hendte visst mer enn en gang. Her holder med en stokkhøyde til døråpning, og se på de beitskiene! Slik tar man hull i en laftevegg – ikke noe tull med løver, søyler og malplassert arkivolt, som på Åbø-buret og Tveitoloftet. Man si hva man vil om den gamle – men bygge loft, det kunne han.

Inne i tunet ligger årestuen og nystuen i rekke med ”trihågalopt”, en selsom stolpekonstruksjon, bygd med en fantasi som stiller selv dagens villeste arkitekturorgier i skyggen. Den svære masten på hjørnet skal hitrøre fra en stavkirke, toppen er borte og skal ha tjent som ”fakse”. Det er avguden man smurte inn med fett og ofret til – vel i forvirringen etter reformasjonen, da man plutselig vær så god skulle dyrke Gud på en annen måte. Så tydde man vel heller til de gode gamle hedningeskikker – vi er i Setesdal!

RV45 tar oss over en ikke altfor interessant fjellovergang til Dalen, med det synes jeg – stygge 90-årshotellet som nu er fredet (antikvarer har nu engang ikke skjønnhetssans). Da legger jeg heller inn et godt ord for Eidsborg stavkirke, en liten, men ytterst sjarmerende en. Min utmerkede lille bok har man naturligvis med.(Før nedkjøringen til Dalen kan du også ta til høyre mot vakre Vråvann.)

Litt østover ved vannkanten ligger et lite hus med utrolig fin forhave – her finnes ”Skaugumbegonia”! Og i tettstedet Vrådal finnes både ”badeland” med hester og dampbåt på sjøen. Ned igjen til Kviteseid kirke, (fantastisk utsikt)!

Nå kan du enten ta til høyre ved Brunkeberg ned til vakre Kviteseid og bygdetunet med sine fine hus og Cappelens landsted, den gamle prestegården. Kirken rett ved har apsis, og er ellers også svært lik den i Seljord.

Herfra over broen ved Fjågesund til Lunde og Ulefoss – svinget, men vakkert for den med god tid. Alternativt, kjør tilbake om Seljord, der kirken er like fin, med ”narthex” i stavverk.

Langs Seljordvannet med sin sjøorm til Bø.

Dette blir mange kirker, men den på Nes har et høyst severdig interiør om man slipper inn. Det er jo ikke akkurat noen selvfølge i norske kirker, som vesentlig synes å stå der til forlystelse for prestene. Før vi nå forlater indre Telemark, tar vi med en liten rispe fra påsketuren –54.

Fem stykker i bilen pluss utstyr – ikke lite i en folkevogn. Full teleløsning, svær dam forut. Knut A. Ut for a sondere med skistav: ”Her kjenner jeg noe – men er ikke sikker på om det er bånn, eller taket på en Folkevogn!”

Tilbake over Gvarv – landets varmeste sted (når det er varmt) – til Ulefoss.

Kjør helt opp til hovedgårdens bakside – uten litt frekkhet får man ikke se noe. Her residerer vel kanskje gamle fru Aall, datter på Bogstad, fremdeles. Bygningen er utrolig i norsk sammenheng, med sin kuppel, stram og fin empire i ”kjole og hvitt”. Eieren Niels Aall (bror av Jacob) gikk da også på ryggen økonomisk.

Vrangfoss sluser i Bandak-kanalen like ved er et must, de forbinder altså Dalen – med det stygge hotellet – med havet ved Skien. De må jo være en drøm for guttene, særlig i sesongen. Skien har en kirke med to tårn. Ellers vil jeg anbefale Brekke Museum, en herregård med en samling gamle Telemarkshus, og Kapitelberget, et borganlegg fra middelalder med kryptkirke oppført av Gregorius Dagssøn.

Nordenfor, i Gjerpen, ligger Ibsens fødested Venstøp, og i nærheten det fornemme Fossum jernverk, Severin Løvenskiold tilhørende, som et lite slott i sin park. Siden vi er inne på det tema tar vi med en avstikker til Jacob Aalls berømmelige Nes jernverk (Gud vet hvorfor det heter så – det ligger i en dal!), som er satt i driftsklar stand, litt av en prestasjon og ytterst severdig.

Her produsertes kvalitetsstål inntil lenge etter siste krig. Og her satt den gamle og oversatte Snorre i sitt berømmelige bibliotek.

Nær broen og porselensfabrikken i Porsgrunn kan beskues det overlevende av veikroen ved Brevikbroen, nu kinarestaurant! Ta forresten en titt på gamle Brevik, koselig liten by. En svipptur over broen til kirkeruinen Bamble lønner umaken. I ruinen finnes et intakt Maria-kapell, og fine portaler.

Ellers kjenner vi jo alle Sørlandet, så vi skal ikke dit. I Larvik har vi jo herregården, og uten sammenligning for øvrig Mariannes lille gule hus i Gårdsbakken 1 –dessuten Kjerringvik, et utrolig lite sted ved kysten nær ved. Og så er vi tilbake der vi startet. Nu skal vi over fjorden til

Ø S T F O L D

Vi begynner i Halden, dette undervurderte sted (fordi det ikke ligger ved fleskeruta til Strømstad). Her rager Fredriksten mektig over byen. Karl den XII kom ikke lenger i 1718, da han falt der for en svensk (!) kule. Empirekirken til Grosch fra 1826 ligger rett innunder festningen. På den andre siden av elven Rød herregård, med sin fantastiske park ned mor sjøen.

Carsten Tank bodde her rundt 1814, og som enhver dannet herre på den tid hadde han naturligvis et eksemplar av den store Encyklopedien, jeg har selv sett den der inne.

”Oldtidsveien” mellom Skjeberg og Fredrikstad har utrolig med helleristninger og flere steinkretser, særlig imponerende er hele 13 stykker i Hunn-feltet. - Jellhaugen nær ved er diger, men inneholder neppe noe vikingskip. Det gjorde derimot haugen på den lille gården som fremdeles heter Haugen, i Rolvsøy - ikke bare ett, men flere i tillegg til Tune-skipet, som var det eneste man fikk reddet (1867).. Fra Skjeberg kirke (severdig) RV 127 til Hafslund herregård ved Sarpsfossen. Ekteparet Elieson kom hjem fra fest en vinterkveld, og så sitt hus gå opp i luer. Hvorpå fruen (f. Collett) reiste seg i sleden, hevet sin pokal og skålte for sitt ”nye og prektigere Hafslund”. Det reiste seg også og sto ferdig 1760 – men gleden ble kortvarig, de døde begge unge. Deres datter ble gift med Christian Anker, som bodde i Paleet i Cristiania, rett ved Jernbanetorvet.

Deres barn var Bernt og Peder, så da så. Paleet ble også bolig for Bernt, sin tids Røkke, og etter hans død 1805 etter hvert kongebolig. Det var altså den Carl Johan måtte ta til takke med. Han var nok bedre vant, om aldri så meget oppkomling. Paleet brant 1942 -sic transit gloria mundi, eller ”Gloria Mundal” som Knut A. pleide å si, etter en jente i hans klasse som kom for tidlig på kjøret. Sarpsfossen er imponerende i flomtiden - det dreier sig jo om Glomma. På den andre siden ligger Borregaard.

Den eldste hovedgården her forsvant i fossen, som også middelalderbyen Borg tidligere. Om hovedgården fortelles at jordmora, dette må ha vært på 16-1700 tallet, oppdaget en sprekk i gårdsplassen da hun kom for å forløse fruen. Jordmora fikk alle ut, og så gikk husene på elva. Så det var en trang fødsel.

Nåværende hovdegård i sin park er også meget fornem, tjener som administrasjonsbolig i Orkla-konsernet.

Østfold har røde ringer i hopetall. Her skal bare nevnes den lille kirken (Rødenes) med sin prestegård ved Rødenessjøen som eksempel på hvor man i middelaldren syntes det trengtes en kirke i alle fall et vakkert sted nær grensen. Helt hit opp kan man komme med båt (nesten) fra Halden, via et utrolig sluse-anlegg (se det førnevnte glimrende kart "Østlandet sør"). Turen langs vassdraget ned gjennom Aremark er meget vakker.

Nesodden med sin kirke, og Røer herregård like ved – se den eikeskogen! Kjør ut på tuppen og se byen og åsene fra den kanten.

A K E R S H U S

Over Fetsundbroen med sitt imposante landskap til Blaker skanse, tilbake over Glomma til Sørum kirke, Sudrheimættens arnested. Se høvdingens gravsten med oppreiste ”bautaer” ved hver ende – like ved ”takdryppet” mot syd mellom skib og kor. Giske – ættens pendant finnes ved deres kirke, se senere.

Nordover RV173 til Gamle Hvam, restaurert storgård fra 1700-tallet med dyr og traktor museum. Så en avstikker over Vorma til Nes kirkeruin, med sin utrolige beliggenhet på odden dannet av våre to største elver. Kirken er beskrevet på stedet, den måtte rives p.g.a. rasfare.

Så tilbake RV174 til Jessheim, litt leting, og du finner Raknehaugen, Nordens største gravhaug. Den har vært utgravd to ganger, til og med tyskerne deltok midt under krigen, men man fant bare noen brente bein, og en masse tømmer, tilsvarende 1500 mål skog! Hvem som der hviler vet ingen – om noen, antagelig er haugen reist over en høvding som omkom ute engang på 500-tallet. Altså før egentlig vikingtid, hvis begynnelse etter hva jeg forstår stadig må forskyves bakover i tid. Kubikkinnholdet illustreres best ved tjernet som ble utgravd. Tenk å være så populær!

Har du ikke vært på Kongsvinger så er jo det en vakker by med sin imponerende festning. Men ellers skal vi til Hadeland, som jo ligger i

O P P L A N D

Dit kan man kjøre RV120 over Nannestad kirke, interessant restaureringshistorie, og fin døpefont av kleber hentet fra Vågå(!) Antagelig er Bjørn Dæhlie døpt i den. Eller RV4 over Hakadals Verk, som sto i forbindelse med Bærum-systemet via ”Greveveien”, oppkalt etter vår eneste greve, og Peder Ankers svigersønn. Så opp til Lunner kirke, delvis middelalder. Her legger vi merke til de rare innfelte steinfigurene i sydveggen ved koret, flere enn noe annet sted. Kirken har engang hatt rundt vesttårn, helt enestående i hvert fall i Norge.

Se herom, og for øvrig for alle middelalderkirker i stein, Ø. Ekroll: ”Med kleber og kalk” – en uunnværlig håndbok.

Er man nu smart, kan man faktisk følge den middelalderens ”pilgrims vei” over Granvollen (med søsterkirkene) helt frem til Tingelstad gamle kirke. Det går over berg og dal, i slyng og sving, og holder høyden helt frem. Vi skal ikke innom kirkene – noe som det ellers er all grunn til, men i alle fall Nikolai-kirken er rikelig presentert i ”Basilica”. Derimot svinger vi bortom ”Steinhuset” rett ved. Dette Norges kanskje eldste ”hotell” bør sees innvendig. Det er omvisning om sommeren. Det har vært tilknyttet prestegården, en svær tømmerbygning som dessverre er revet. Der bodde Søren Bugge, tidligere rektor ved Katedralskolen, så prest og tilslutt prost på Hadeland. Det ble sagt å være landets feteste prestekall – sannsynlig nok for en sønn av Peder Olivarius, som ”søkte sin gamle far ut av embedet” i Vanse på Lista, og fikk det!

Søren tilhørte første kull filologer fra det nye norske universitetet. Da han ”gikk opp” i teologi som femtiåring ble han eksaminert av sine gamle studenter fra ”katta”. ham. Han skal ha trivdes umåtelig godt på Hadeland, og ha vært en munter herre med flere døtre som ble gift der oppe.

Inne på bygdetunet ved siden av den gamle Tingelstad-kirken ligger en stor gravhaug,

Etter sagnet inneholdende ¼ av den populære Halvdan svarte, som jo druknet ved Røyken Vik nær ved. Hodet skal ligge i Halvdanshaugen ved Stein gård på Ringerike, som man vel aldri får gravd ut av frykt for å bli skuffet. Der skal jo også ligge et skip!

Ellers har vi hoppet over Ringerike, ikke p.g.a. manglende stoff, men fordi den besnærende prektige kirken på Norderhov er litt av et blendverk. Kor, tverrvinger, apsis ser middelaldersk ut, men stammer sant å si fra 1880-årene. Jeg lot meg lure selv.

Da er der større grunn til å stanse ved kirken på Jevnaker, oppført 1802 etter tegning av presten Abraham Pihl. Problemet med å koble et åttekantet skip med mansard-tak til et vest-tårn er løst som på Røros – litt rart, men det funker! Denne merkelig mann bygget også om kirken i Vang nær Hamar. Hvorvidt han var mer betydelig som arkitekt enn som prest vites ikke.

Heretter blir det mindre kultur, og mer landskap – eller kulturlandskap, et verdig alternativ. Vi skal nordover, og for å unngå gyselige Raufoss – det er jamen et mål i seg selv! Følger vi Randsfjordens blide bredder, tar en sving utom Nes storgård og kirke, og nyter synet av storbøndenes residenser forbi Hov (med tømmerkirke og gravhaug), vakre Fluberg og frem til Dokka.

Her kan du gjerne kjøre over til Fagernes, og gjør du det – få med deg det flotte helleristningsfeltet midt uti Begna, en mils vei vet for Dokka. Ellers velger vi RV250 mot Lillehammer, men tar av før nordover gjennom Nord-Torpa forbi Synnfjell ved Spåtind hotell. Rett forbi dette igjen østover Verskei utsiktspunkt (Jotunheimen, Rondane) og ned i Gausdal ved Forset. Derfra over i Østre Gausdal ved Segalstad bru, der Sigrid Undsets sønn falt i kamp mot tyskerne. En god nok grunn for henne til å velge en litt annen side enn Hamsun, som hatet engelskmenn og gjorde grusomt narr av dem i sine bøker.

Du kan gjerne se innom Aulestad –der Karoline hoppet– og Follebu kirke. Men så igjen nordover til imponerende Ø.Gausdal kirke og prestegård.

RV254 til Svingvoll, og der tar vi av nordover, retning Skeikampen. Så blir det grusvei (”Peer Gynt-veien” – uvisst hvorfor fordi den virkelige Peer hadde sitt jaktterreng innover i Rondane, fra sin gård Hågå i Nord-Fron) over vidda, med Rundskue hele veien frem til Golå (brent) og Fefor – det gode gamle ”fine” hotellet, der du sikkert kan finne gjester fra før første verdenskrig i krokene. Unn deg en svipptur på Feforkampen! Herfra går det faktisk an å kjøre over til Dalseter, et Hotell like stygt som Fefor er koselig, men med fin utsikt mot Jotunheimen. Så kan du følge RV255 til Gamlekirken i Skåbu. Kjører du derfra vestover ”Jotunheim-veien” havner du tilslutt på Valdresflya. Men vi tar ned gjennom det spennende Skåbu med sine fine gårder, ned til Vinstra i Gudbrandsdalen.

Så bærer det nordover ”dalenes dal”. Gårdene i Sjodalen og Otta-dalen kan vi fra før, vi fortsetter forbi Sel, stikker oppom Høvringen, ned igjen og opp til Tofte i Dovre-bygda. Det er gammel kongsgård, med slekter inngiftet på alle gromgarder i Heidal og Vågå, og med hus og beliggenhet tilsvarende fyrstelig. I svingen rett under gården tar vi av opp og østover fjellvidda – maken til høstfarger er det knapt å se – nedover vakre Grimsdalen med sine seteridyller og DNTs flotte sted. Vi får Rondeveggen rett i syd – ja, her er stedet til å ta det litt med ro!

I krysset med Atneveien RV27 tar vi til høyre langs Atnesjøen til Brænd, med Hamsunhytta på sin haug, og videre til Sollia, en knøttliten bygd med laftet kirke fra 1700-tallet. Før den tid var det bare villmenn i Sollia, som er kolonisert fra Ringebu. Tilbake nordover, det skader ikke å ta denne landets vakreste promenade en gang til, og en liten sidevei opp til Streitlien, med sine gamle hus og fine utsikt. Her residerte dr. Raabe med sin skuespillerinne, de hadde lignende steder ved Bogstadvannet (Bjørnsgård) og i Setesdal. Så de var feinschmeckere!

Folldals verk er nedlagt, og et gudsforlatt sted du kan se om du orker. Lange veien er det jo heller ikke til Fehn’s Aukrustmuseum ved Alvdal, hvor også et fint Bygdetun. Men vi skal den andre veien forbi de ærverdige fjellstuer Hjerkinn og Kongsvoll all grunn til overnatting. Rett nord for Kongsvoll står det skilt merket ”Vårstigen”. Ta deg tid til en liten spasertur langs den, og forestill deg Peder Olivarius på vei nordover med flyttelasset en vinterdag sånn rundt 1800! (Sannsynligvis brukte han vel båt).

T R Ø N D E L A G

Vår ferd her blir forholdsvis springende, bare enkelte highlights: Ferden går langs Driva forbi Engan skiferbrudd, der man kjenner igjen hellene fra Garntangen, og gjennom Oppdal fortest mulig. Ta en tur opp til Gjevilvannet, og bli fristet til en tur i Trollheimen. Og så bærer det nedover Sunndalen, ganske dramatisk, med svære ”trønderlån” nede i dalen, hvor det også tas laks. Særlig er Fale gård severdig.

Sunndalsøra så jeg i –47, vi kom fra fottur på Dovre, der vi fikk den eneste regnskuren som kom den sommeren. Utbyggingen ved fjorden var ikke påbegynt den gang, der lå bare noen opptrukne sjekter ved naustene. Jeg tror jeg har bilde av det. I dag er det jo enorme aluminiumsgreier – så får man like det, eller ikke.

Utover langs fjorden er veien smal og full av litt skumle tunneler, ellers er det her jeg mener å ha observert landets nordligste eikelund i en trang liten vik.

Ved Ålvundeid tar det av en vei østover inn mot Innerdalen, vill og bratt. Der veien slutter er det noen kilometer å gå til seteren, hvor det er overnatting. Du får god valuta for strevet

i dette fantastiske landskapet!

Og så, omtrent halvveis ut fjorden, kommer vi til Tingvoll kirke, med prestegård. Dette er forbausende lite kjente saker – men du verden! Kirken var fylkeskirke for Møre i middelalderen, og er ifølge en runeinnskrift oppført av en viss ”Gunnar”. Og min navne har virkelig boltret seg – man må inn og se. Her løper et galleri rundt hele kirken, noe som ellers bare store katedraler oppviser. Også steinarbeidet er førsteklasses. Ellers er det første man legger merke til ”balkongen” øverst i korgavlen – ingen kan gi noen plausibel forklaring på den.

Nå begynner det å bli komplisert. Vi skal retning Ålesund. Kristiansund er i dag landfast, kjør dit og videre ”Atlanterhavsveien”, stig av og ta den lille båtturen ut til Thorseth med vikingskibene du vet. Så langs Hustadvika til Bud, der det i 1537 ble holdt et ganske viktig møte. Fra Molde, som har fin utsikt, men ellers vesentlig Røkke og Bondevik, tar du landets flotteste ferge over til Vestnes og direkte til Ålesund, hvis du ikke vil se Veøy kirke og eldgammelt handelssted, og Rødven stavkirke. Jeg har aldri greid å komme meg til Veøy, men i Rødven har jeg solgt forbausende mange bøker. Derfra er det en litt omstendelig adkomst via Åndalsnes til Ålesund.

Er du først i Åndalsnes kan du jo ta snarveien hjem over Romsdalen Lesja. Er den første halsbrekkende, i hvert fall for meg, så er den siste ikke så kjedelig som sitt rykte.

Kirken på Lesjaverk er berømmelig p.g.a. sin treskurd v/ en ikke ukjent mester på 1700-tallet, ”Skjåk-Ola”.

Men vi skal jo ikke hjem enda. Som du sikkert har oppdaget er vi nu i

M Ø R E og ROMSDAL (og Vestlandet)

I Ålesund tar du inn på hotell ”Bryggen” – et ombygd lager for salt og tørrfisk, for øvrig i likhet med Riksantikvarens nåværende lokaler i Oslo. Ellers taler jo denne byen for seg selv, og er dessuten såpass kjent av de fleste berørte at jeg vil innskrenke meg til å kalle den enestående. Svære Jugend-hus på noen skjær i havgapet, men med god havn og enorm intimitet. Jeg var der i fjor under ”Cutty Sark” paraden, det var en rent veneziansk opplevelse! Ikke et norsk ord å høre. Det kan være på tide å erkjenne at Norge er ikke Akersgaten, men tvert imot et kystfenomen.

Ennu sterkere oppleves dette der vi nu skal – til ”marmor-kirken” på Giske. Dette er en helt flat, forblåst øy med utsikt til Amerika. Undersjøiske tunneller og en bro bringer deg dit ut – ja til Giske da. Kirken er kledd med marmorplater – nærmeste brudd er Carrara. Ved inngangen til koret ser vi samme gravhelle med en oppreist stein i hver ende – som ved Sørheim kirken. Giske-ætten var for vestlandet hva Sørum (Sudrheim) -ætten var for Romerike og Østlandet. I høymiddelalderen overvåket lender mannen på Giske hele kysten nord og sørover.

Og er du så heldig å ha din hurtiggående yacht liggende er jo ikke veien lang til Rundø, Selje, Kinn – men der har vi jo vært. I Nordfjord og Sogn likeså.

Derimot kanskje ikke på Lyse kloster, eller Moster, landets visstnok eldste kirke, reist av Olav Trygvason ca. år 1000. I tidligste laget, viste det seg vel! - Vi tar en avstikker inn til Etne med kirken på Stødle, etter tradisjonen reist av ingen ringere enn Erling Skakke, hvis bauta står på sin haug rett ved. Denne mann satte sin egen sønn på tronen engang på 1100-tallet – men det gikk jo på skakke. Han ble likvidert av den ”lille, lave mann fra utskjærene – Sverre.

På Karmøy ligger kirken og kongehaugene på Avaldsnes, der Harald Hårfagre hadde sin base, hvorfra han behersket sundet. Hvor mye av Norge han ellers behersket er visst omtvistet, likeså hans påståtte tilknytning til den berømmelige Ynglinge-ætten. Inntil kirkeveggen luter en diger bauta, som stadig må kappes litt i toppen, fordi den dagen den berører kirken faller verden i grus. Utstein kloster kjenner vier jo. Kommer du i land på Lista får du se den store kirken i Vanse, der Peder Olivarius søkte sin gamle far Søren sr. ut av kallet. Praktfulle badestrender finnes der nok av.

Men – fra Tingvoll kan du igjen velge

T R Ø N D E L A G I I

Da tar vi fergen over Halsafjorden østover gjennom koselige Otnes (her som ellers selvsagt en subjektiv vurdering), langs en smal fjord til lille Vinje kirke, og igjen over lavfjellet til Orkanger. Her opererte den ”trønderske Sam Eyde”, bygde industristed, jernbane og ikke minst et digert pale for seg selv. Et maleri av den store THAMS viser ham i fulle pontifikalier.

Det var ikke småtteri! Stedet er som regel fullt, men prøv i hvert fall å komme inn på hans selsomme ”Bårdshaug”.

Byneset kirke ligger med praktfull utsikt over innseilingen til Trondhjem. Ellers passerer vi denne utmerkede by med sin katedral i passe avstand. Den er et kapitel som ikke hører hjemme her , kanskje heller ikke de ”herskapelige” lystgårder Lade, Ringve og Leangen.- Nær flyplassen kommer vi til Værnes kirke, med sin berømmelige takstol, og kirkestol.

Det blir mye kirke dette, så nu skal vi til noe annet. Først Steinviksholm, siste skanse for vår siste erkebiskop Olav Engelbregtssøn, som måtte gi opp og fare av landet ved reformasjonen 1537. Vakkert er det der ute, men som festning var den ikke noe tess.

Og videre ut på Frosta – halvøya, med sin ”ting -Haug” og kirke ved Logtun, dessuten klosterruinen på Tautra. Jeg fatter ikke hva de kan ha fått gjort i middelalderen annet enn å bære stein! Du finner ruiner på høyder, og du finner dem i myrete søkk, som nu Munkeby klosterruin i Skogn (om du finner den). Noe står, Stiklestad kirke for eksempel med et formidabelt anlegg for de berømmelige ”Olavs-spill”. Ikke akkurat noe monumentalt sted å falle. Stiklestad ligger lavt i landskapet.

En gang imellom har de gamle steinhoggere moret seg. Sakshaug gamle kirke oppviser en rent pornografisk skildring innfelt i nordveggen (”sheela-na-gig”).

Kanskje tenker du deg lenger nordover, men jeg snudde altså ved kirken på Mære. Det damper lissom offerblod av det navnet – her ofret de halstarrige trøndere langt ut i kristen tid. Hestetenner er visstnok ikke påvist under gulvet, derimot en del såkalte ”gullgubber” helt tilbake fra 500-tallet.

Nå er vi ganske langt hjemmefra, og må treffe en kvalifisert avgjørelse: E6 er i grunnen ganske kjedelig, helt til Oppdal der vi nettopp var. Jeg anbefaler i stedet RV 705 over Selbu og opp Tydal langs Sylene og Aursunden – derfra kommer Glomma – gjennom Røros (glem ikke Bergverksmuseet, som virkelig gir et begrep om svunne tiders utrolige teknikk), forbi Os, Tolga og Tynset, alle med svære gårder og fine kirker kneisende på sine hauger, med Glomma som det samlende sølvbåndet i det rolige landskapet. Så kan du gjerne følge RV30 litt sørover, og beundre Jutulhogget , et enormt hakk i landskapet, dannet av en oppdemt sjø under istiden. – Nå er vi i

H E D M A R K

Frem til Atna og Atneosen gård, et fredet anlegg. Og så for eksempel Friisveien over fjellet til Ringebu. Vi koster ned gjennom velkjente trakter helt til Mjøsbroen og Ringsaker kirke.

Les igjen ”Basilica” (for å få fatt i sammenhengen), og gå ikke glipp av den utrolige altertavlen!

Og så fortsetter vi rett sydover forbi storgårder som Skridshol, Mengshol og bare Hol, over broen ved kirken og ut til Hovinsholm på Helgøya. På de to siste bodde rundt 1814 brødrene Halvor og Jacob Hoel, som var to stridbare herrer, lite glad i ”sølvskatten” og som hadde råd til å bo der de bodde. Hol ble vist i serien ”herskapelig” nylig. Ja, herskapelig, bevares – men et eklatant stilbrudd, med en vertinne som sammen med gjesten må skrelle potetene selv, mens gamlefar kitter 275 glassruter i sommerferien. Et sånt sted trenger minst 20 husmenn for å bli virkelig herskapelig!

O P P L A N D I I

Hvordan du kommer deg over til Toten hvis fergen Mengshol-Gjøvik er innstilt vet ikke jeg. Men vel i land ved Kapp kjører du rett forbi Undesløs, der min bestemors Morfar var sorenskriver. Ja nettopp – han som var gift med Ingeborg Århusmoen fra Seljord og derfra, ifølge min far, slektens friske blod. Vel, det vet jeg ikke akkurat – men derimot mener jeg at eventuelt godt humør i slekta særlig kommer fra Heuch-ene!

Nå er det over til Hoff kirke med sitt imponerende vesttårn, som forresten ikke er av så gammel dato som det ser ut til. Men kirken er – eller rettere var – interessant, som en av ”østlands-basilikaene”, omskrevet i ”Basilica” (ja unnskyld).

På motsatt side av dalen kan du kanskje spørre deg frem til Gården Majer, for der å se noe ganske rart: en diger, hvit stein midt ute i åkeren. Det er intet mindre enn en gedigen fallos, som årlig må males hvit på ny. Den nye brukeren som for noen år siden bare lo av det - ja, han fant kyrne døde på båsen, og kornet råtnende på staur. Så det er ikke noe man spøker med der i trakten.

Litt sørover fra kirken ligger gården Gihle i bakken på høyre hånd. Pål Gihle – som jeg kjente fra Fortidsforeningen – fortalte at hver gang han pløyde, kom det for dagen gjenstander fra vikingtiden, og eldre. Han anla museum på gården, som kan sees.

Ja, dette er et i sannhet historisk landskap – bare se videre sydover og opp til Balke – gårdene, med sin lille hvite steinkirke. Også den ligger på ”pilgrims-ruten”, så da passer det kanskje å avslutte vår lille kavalkade her, skuende ut over brede bygder og gromme Gårder, i stille ettertanke over svunne tider og slekter.

(Slik har vi igjen unngått Raufoss. Men du kan selvsagt velge Hamar-siden med Domkirkeodden, der glass-takets arkitekter etter min mening fullstendig tar livet av middelalder-basilikaen, og avslutte med en kaffekopp på Minnesund-kroen – der de shabby rester av veikroen fra 1961 ennu kan oppleves.

(Synd at ordet ”veikro” er blitt et skjellsord – det var ikke slik ment fra min side!)

Rykkinn, i januar 2002

Gunnar Bugge

Back to Richard Norton's home page.