Hva er en ”grynder”? En grynder er en grunnlegger – så enkelt er det. Merkelig da, at det tyske ordet ser ut til å ha fått fotfeste i dagens norske journalistsprog- tiltross for at u med tødler over i hvert fall ikke finnes på min maskin-. Derfor altså ”grynder”.
Nå er det jo så mangt som grunnlegges uten at man tar dette store ord i sin munn – f. eks. et nytt apotek på Hønefoss klarer seg uten. I grynder-begrepet ligger en virkelig nyhet, en inspirasjon, en ide undfanget fortrinsvis av en enkelt person, satt ut i livet av grynderen som en ”conditio sine qua non” – uten hvem intet ville ha kommet istand. En annen sak er at andre kan gi medvirkende impulser, tjene som en katalysator.
Jeg har lest et sted at en ide har sitt utspring i en utfordring av sansene, en irritasjon, en pirring – en ”ideosynkrasi”. Hvilket vil si en følelse av fysisk ubehag med psykisk årsak. (Jeg tror det var hos Somerset Maugham – som skrev et utall populære teaterstykker på tyve-tallet).
Jeg husker nøyaktig hvor idiosynkrasien meldte seg for mitt vedkommende – på et lugubert hotell engang på slutten av femtitallet, i Gol sentrum, der jeg hadde ventet i en time på å få servert en halvsur kjøttkake med et halvkaldt speilegg oppå. Jeg hadde et par oppdrag i Lærdal på den tiden – og da var landeveiene lange og støvete så man knapt gjør seg noe begrep om det i dag.
Jeg satt der og tenkte: Må man virkelig finne seg i dette herre? Det var til å få vondt av-!
Så - høsten 59 var jeg på en Amerika-tur med kolleger.
AMERIKA
I Amerika fantes ”Howard Johnson” – smarte, nye veirestauranter med - vel, fast food, men det var nytt og absolutt bedre enn ingenting. Og maten kom på bordet litt kvikt, ikke som her etter en halvtimes stadig mer irritert tromming på en fettete bordplate!
Howard Johnson hadde et uniformert opplegg, en logo som var lett gjenkjennelig i farten og steder plassert strategisk, med grei avkjøring fra highway’en. Og det dreide seg om en kjede, med de berømmelige ”synergi” – eller rasjonaliseringsgevinster det medfører. Kort sagt – forbilledlig, forekom det meg.
Sett fra det den gang lusete og lurvete Norge var Amerika selve drømmen. Jeg hadde ingen hemninger ved å hengi meg til den – og det hadde heller ikke min venn Reidar Formo – ja, bror av Ivar Odd med femtikilometeren. Han hadde tatt master-degree som bygningsingeniør ved MIT, og var unektelig temmelig amerikanisert. Vi hadde møttes under prosjekteringen av Gjettum skole, der han var assistent for byggeteknisk rådgiver.
GARNTANGEN
Sommeren 1960 satt Formo og jeg på verandaen på Garntangen og snakket om dette. Vi var 35 år, vi var entusiastiske, og vi var optimister. Hvorfor ikke gjøre noe med dette – som Formo sa: det er mange som har en god ide, men få gjør noe med det.
Etter at rasjoneringen var opphevet, begynte det å bli mange biler på våre smale og krokete landeveier, folk trenger hyggelige steder å hvile, hvor det går an å slappe av i trivelige omgivelser, få noe å spise og drikke, og det helst litt kvikt.
Vi gjør det, vi starter her og nå! Og her ligger jo opplegget klart, sa Formo – spise i ”trekanten” og sove med dør til svalgangen – det rene motellet! (Det siste ble nå ikke noe av).
En ting var vi også enige om: ikke noe nytt tilfelle av ”den fattige oppfinners tragiske død!”. Vi måtte være med selv, ikke bare forære andre en god ide! For at det lå penger her var vi enige om – bare at de ikke lå i vår lomme riktig enda.
Kort sagt – lutter enighet. Men – hvordan få tak i pengene, hvor var stedene, hvor og med hvem skulle vi begynne?
Ingen av oss hadde nok til startkapital, ideen var ny og uprøvet – ville vi, anonyme og pengelense, få noen med på den?
S T I F T E L S E
Blant støvete dokumenter finner jeg følgende: ”År 1960 den 12. Oktober avholdtes konstituerende generalforsamling til stiftelse av et aksjeselskap – A/S VEIKROER”. Hva hadde skjedd på de tre-fire månedene siden vår utveksling av ideer der på verandaen?
Først pengene: Vi tenkte særlig på to mulige kilder – oljeselskaper med sine bensinstasjoner, og leverandører av mat og drikke. Jeg gikk til min svoger Hans på Frydenlund, som svarte at bryggeriet hans ikke kunne medvirke til konkurranse med sine forhandlere. Men, foreslo han :Gå og snakk med min utmerkede venn Konrad Magnus, direktør på Dampkjøkkenet!
Denne mann, på svoger Hans’ alder, var en gammel tilbeder av min søster Anne Lise. Han blev henne tro ved siden å ekte en annen dame ved navn Bugge. Denne damens bror, visste jeg, var min gamle klassekamerat Chris(tian) Bugge, om hvem mer siden. – Men altså, Formo og jeg troppet opp hos direktør Magnus, som ingen av oss kjente.
Han tok meget hyggelig imot oss – kanskje fremdeles takket være min søster – og fenget straks for planene. Selv hadde han i den senere tid fått gamle Dampkjøkkenet til å ekspandere voldsomt, og var tilsvarende velrenommert. Faktisk hadde vi våre første møter i ”Dampen”s styrerom, hvor stolene bar sølvplaketter med velgjørernes navn, deriblant kongelige.
Som nærings – og nytelsesmiddelmann satt han på en mengde forbindelser, som etter hvert kom oss til undsetning. Han kunne også tenke seg å tre inn som aksjonær, og dermed gi oss litt mer tyngde.
Og han viste seg som litt av en ringrev i finansieringsfaget.
Låne penger til å starte opp? Jo, men til det trengtes garantier. Kunne vi f. eks. få Norske Esso interessert i våre planer, hvilket igjen forutsatte at våre kroer kunne trekke omsetning til deres bensinstasjoner, var det vel umaken verdt å forsøke. Esso, og eventuelt andre oljeselskaper, hadde saktens også nye projekter, og tomter ved riksveier med avkjøringstillatelse – en absolutt forutsetning for å komme noen vei.
Altså – to fluer i ett smekk – garantier og lokalisering! (Husk at den gangen solgte bensinstasjoner bensin, og ikke noe annet).
H O S E S S O
Men hvem skulle henge den såkalte bjelle på den såkalte katt? Det ble meg. En smule betatt av situasjonens alvor banket jeg på hos Esso – hva måtte de syns om denne freidige unge mann som troppet opp uten annet enn en ide han ville ha dem med på?
Jeg var heldig, ble tatt imot av en meget hyggelig overingeniør Haugbo – velsignet være hans minne – som ikke hev meg ut, men lovet å ta det opp internt. Og så gjorde.
Noen dager etter ringte han og ba om et møte. Da tok jeg Konrad med, som foreslo det den gang nye in-stedet ”Fregatten” nede ved danskebåten. I dag er stedet et sørgelig syn, men vi trakterte Haugbo med den nydeligste torsk og mye rødvin. Så hyggelig ble det at vi fikk en deal: Esso hadde nettopp et prosjekt på gang ved den nye Minnesund-broen, hvor de i grunnen trengte nettopp det vi foreslo – en veikro.
Vi fikk feste tomt på 25 år – nok for oss – og tilsagn om garanti. Kontrakt ble skrevet, ganske strikt formulert når det gjaldt krav til standard og drift. Og garanti for lån – tror det var på 150 000.
Med den i lomma oppsøkte vi Creditbanken for ytterligere lån.
Nå var vi i oktober, selskapet var stiftet , første prosjekt i havn og pengene på bordet. Og nå var det opp til oss å få det hele på plass før sommeren –61.
Når vi så greit fikk gjennomslag hos store ESSO, bare utstyrt med blå øyne og 10 000 kroner i aksjekapital, skyldtes det vel at vi hadde visualiserte planer å legge frem, og fremfor alt kanskje NAVNET: ”VEIKROER” var et nytt ord i det norske språk – min medfødte beskjedenhet forbyr meg å nevne hvem som fant det opp! Og det dekket åpenbart på overbevisende vis et nytt begrep i Norge. Jeg er i grunnen litt støtt over at det nærmest har utviklet seg til et skjellsord. Det er ikke vår skyld – andre har trukket begrepet ned i søla. Og det var lenge til Harald Eia.
Det lå nær å tenke seg at ESSO ville monopolisere konseptet – at de ville stenge konkurrenter ute. Men det skjedde merkelig nok ikke.
Utpå vinteren traff jeg min gamle klassekamerat Chris Bugge på gaten. ”Hva driver du med” osv. og dermed ble han med på laget. Han var ansatt i SHELL som PR-sjef, og hadde kontakter ikke bare der i gården, men også hos MOBIL, BP og FINA.
Og nå ble det møter både her og der – vi følte oss riktig ”oppi det”! Å si at oljeselskapene sto i kø, og nærmest overbød hverandre for å skaffe seg en ”veikro” er vel å overdrive litt, men vi fikk i hvert fall en rekke prosjekter å bearbeide.
Jeg skal ikke her trette med detaljer om gjennomføringen. Men det skader ikke å minne om at for oss alle fire var VEIKROER noe vi drev med på si – og ennu langt fra noe å leve av.
Heller vil jeg dvele litt ved de prinsipielle sidene ved prosjektet: Det skulle baseres på norsk tradisjon – altså trehus . Men - et moderne trehus ingen hadde sett maken til! Beliggenheten skulle være – vel, om ikke akkurat ”koselig” så i hvert fall i trivelige naturomgivelser. Rettene ikke mange, men skikkelig veltillaget – entrecôte med pommes frites, som den gang ikke hadde rukket å bli et utskjelt begrep, kylling, en fiskerett og naturligvis masser av iskrem. Alle leverandører fikk spytte i kassa – her skulle det satses på det helt store!
Nå ja. Da kroa lå der midt på jordet ved Minnesund brua virket den sant å si temmelig beskjeden, nesten komisk i det storslåtte landskapet. Men kundene – bare det begrepet! De kom, de strømmet til utover sommeren. Vi fikk pressedekning, som oftest positiv – men den jeg husker best er den litt sure i A-pressen, der vi ble ønsket til lykke med et ”sikkert lukrativt foretak”. Å tjene penger er jo ikke bra!
En drøm, en visjon realisert, jo da. Men den rosen man vil ha må man oftest sørge for selv: fra familien manglet det ikke på advarsler om det hasardiøse foretagende som saktens rommet mulighet for skandale – aksjeselskapsformen tiltross. ”Er du klar over det ansvaret som påhviler en styreformann?” (Jeg hadde latt meg overtale til å ta den jobben, som jeg faktisk hadde i ti år fremover, uten å blamere familien, tror jeg.) - Jens mumlet noe om ”pølsebod”. Ja ja – jeg var ikke bedre vant.
Om jeg hadde fått solen til å gå den andre veien, ville mine kjære brødre antagelig sagt det stred mot Gulatings-loven.
MOTGANG OG MEDGANG
3. januar, salgsrapport: kr. 4.35 – noen hadde vært innom etter en pakke sigaretter. Det ble tydelig at vårt kjære fedreland ikke er Amerika, knapt nok Europa, men et sted der folk går i hi fra september til mai. Med korte blaff rundt jul og påske.
Men vi skulle videre. Chris og Konrad jobbet ustoppelig med prosjekter og finansiering, særlig sistnevnte viste seg som en ren trollmann. En leverandør her, en regnskapssjonglør der – alle syntes ”dette med VEIKROER” lød spennende. Nå hadde vi en kro å vise frem – virkelig fin var den. Spissen løftet ca. en meter i forhold til Garntangen gjorde den sprekere, detaljer ute og inne som jeg uten å skryte kan kalle forbilledlige. Virkelig god landeveismat i trivelige, norske omgivelser (dette låter som reklame – som vi ikke sparte på heller!).
Noen ord om kjøkkenet: vi fikk reist en fullskala modell av kjøkkenseksjonen ute på Sjølyst (!), og selveste kjøkkensjef Frøshaug på Grand - den tids guru – til å prøvekjøre det. ”En kokk skal bare behøve å snu seg på hælen”, og ”Grill – det er glødende kull, det!”. Slik lød hans bibelord-. Nå ja – glødende kull ble det nå ikke noe av.
Konseptet viste seg overbevisende, liv laga. Og nu pekte særlig to prosjekter seg ut som interessante: et igjen ved en nyåpnet bro, i Brevik denne gang, et annet ved en nyanlagt veiistrekning gjennom Vinstra.
Vi var på ferde helg og søkne, ofte til langt på natt, møter med ordførere, oljefolk, veimyndigheter. Skikkelig moro var det, om slitsomt. Både Konrad og Chris var etter hvert trått inn i heldags jobb som gasjerte medarbeidere – ikke helt uten en viss motstand fra Formo og meg, som fremdeles drev på ”hobbybasis”, med full levebrødjobb som det primære. Vi to begynte å se litt langt etter den berømmelige ”profitten”, som lot vente på seg.
Det var jo nemlig slik at alt vi tok inn av penger straks forsvant igjen til nye foretak – helst litt før de faktisk forelå. Så en dag sa jeg til Konrad (sic!): Vi må få tak i en skipsreder!!
Og Konrad så gjorde :Per Lodding var en mann med god tid og enda bedre råd, dessuten en hyggelig fyr fra ”banestrøket”. Han trådte inn som aksjonær, med adgang til ytterligere finansiering – hvilket vi selvsagt var klar over medførte en viss risiko. Men med hans redernavn var kreditten berget.
Og snøballen rullet. Kroa i Brevik stod klar St. Hans 62, den på Vinstra et stykke ut i juli samme år. Du verden!
Dette rare lille stedet er jo i dag igjen blitt en avkrok, som de færreste gidder å besøke. Men gjør det! Trange gater, snåle småhus ved sundet inn i Skiens-fjorden, med Stathelle på motsatt side. I 1960 var det bare ferge her, som den raskt voksende Sørlands-trafikken måtte vente på i timevis. Så her skulle komme bro, en høy og mektig bro over fjorden, og ved brua trengtes en KRO!
For oss, som høsten 60 sto oppe på stupet over fjorden virket både broen og kroen nærmest eventyrlige. Men de fremmøtte lokale størrelser, med rådmann og ordfører i spissen, hadde planer og tidsskjema klart: Bro og kro ferdige før sommerferien 62! Og de var innstilt på å selge seg dyrt: den som skulle få drive kro, måtte samtidig overta et gammelt, luvslitt hotell i Brevik – nærmest et gledeshus, spør du meg. Og – den lille kroa vi hadde å vifte med kunne få stå der i max tre år – da var vi forpliktet til å ha en virkelig kjempekro med motell ferdig!
Hår da bud, med andre ord.
Nå er det grenser for hvor mye man kan ta inn på 36 sitteplasser som den lille kroa hadde. Her måtte satses i det store! Resultatet var at man stiftet A/S VEIKROER BREVIK, med lokale innskytere som kommunen, Dalen Portland Cementfabrik og Diplom-Is og disses representanter i styret.
Cementfabrikken var Norges største, Diplom-Is brukte hele det uthulte fjellet – det tidligere kalksteisbruddet for cementen, som et enormt fryselager. Og oppå dette – ganske praktisk, for så vidt – tronet altså, inntil videre, vår knøttlille kro. Reist på – om jeg ikke husker feil – seks uker!
Jeg tviler på at noen her i landet noensinne har tatt inn så mye på så få kvadratmeter som vi gjorde der oppe.
En heidundrende suksess – innledet med en gedigen åpningsfest i god tid før ferien – og trafikken over den nye broen – startet.
Fra festen er følgende å berette:
Det holdtes naturligvis taler, av meg som styreformann – jeg husker fremdeles noe svada om ”landsbasis” – og av Breviks ordfører, dr- Midelfart. Spesialist i hygiene, bodde i byens fornemste hus nede ved kanalen.
Han priste oss og kroen – spesielt var han begeistret for ventilasjonen, noe helt annet enn man var vant til på spisesteder. Det han ikke visste – det gjorde bare jeg og byggmesteren – var at en 15 m2 stor, trekantet speilglassrute oppe i spissen var uteblitt, så vi i virkeligheten spiste ”ute” i den lune sommerkvelden!
Alle var glade, Berit og jeg kjørte hjem i festhumør.
Dette var altså i –62. Vi hadde tre år på oss til å tjene penger, som vi gjorde, - med enkelte små tilbakeslag: vår utmerkede, men lett alkoholiserte bestyrer hadde en kone av eksotisk opprinnelse, som han var aldeles fortjust i. En dag ringte han meg, helt bestyrtet, og kunne meddele at kassa var tømt for førti tusen – penger den gangen – og fruen forduftet. Sist sett på Fornebo med div. pelskåper på armen. Som utenlandsk statsborger kunne hun ikke stanses.
NY KRO MED MOTELL I BREVIK
Jeg vil ikke gå i detaljer her, men vi nøt atskillig kreditt, og ny kjempekro sto ferdig til termin. Jeg hadde ingenting med prosjekteringen av den å bestille, ei heller med motellet som fulgte kort etter. – Etter datidens begreper ble dette et storslagent anlegg, verdig broen og beliggenheten.
Og hva så med den lille kroa? Den ble flyttet til Porsgrunn, og drevet på franchisebasis. I dag står den der, malt i grelle farger, en Kina-restaurant ved bybroen, like ved Porsgrunn Porselen. Sic transit.
Men også kjempeanlegget ved Brevik broen gikk ut på dato. For to-tre år siden kom ny bro lengre inne i fjorden, og trafikkgrunnlaget vårt forsvant. Men dette er jo lenge etter ”min tid”.
Da snakker vi heller om den første kroa på
VINSTRA
Du verden for en tomt! Oppe på en skråning mellom ny vei og jernbanen. Igjen, tror jeg, med Esso som partner. Et lite problem var det at veien gikk på østsiden, mens utsikten mot Skåbu og fjellene lå vestover.
Slik kroa var innrettet, kom da også inngangen fra den kanten – man måtte altså runde bygningen for å nå inngangen over verandaen. Nydelig – men muligens ikke fullt så bra for driften.
Så opprant da åpningens store dag. Strålende vær, masse folk – det var midt i juli. På veien inn sier Konrad til meg: du, hvor mye vil det koste å snu kroa nitti grader?
Jeg kunne slått ham rett ned! Men nok en storartet fest ble det, og kroa igjen en suksess. Den trengtes virkelig – noe alternativ fantes ikke på de kanter.
Berit og jeg leiret oss for natten høyt oppi lia, over Peer Gynts gamle gård Hågå. Og vi følte oss nesten litt i slekt med ham – unge og ekspansive. Martin var med, han var ett år, og jeg har et bilde av ham tatt dagen etter der han stolt står og paraderer midt i landeveien oppe i Skåbu. Vi hadde også med en av de danske hjelpene, og drog videre til Lærdal i strålende vær. Litt av en triumfferd!
Nå ja, også den fine kroa ble jo for liten, og etter noen år sto en ny og mye større ferdig, som jeg for så vidt ikke hadde noen finger med i. Det er den samme som står fremdeles, men ble Rimi etter kollapsen i Veikroer A/S på slutten av åttitallet.
Hvor kroa ble av? Si det – det siste jeg hørte var at den lå lagret langt oppå fjellet, og skulle bli fjellkirke-. Siden har ingen sett den – kanskje Vårherre ikke likte fasongen.
Men det er i så fall hans feil. Den var rett og slett lekker – holdt i det grønne, mens Minnesund og Brevik mer hadde ”rødt” interiør. Og hvilken av dem var det nå som hadde Hedvig’s ryer langs veggene?
Norske i preget, ja. Men her var ikke noe Røkke-kos og småruta vinduer – nei, skjelettet av laminert tre, ellers en gjennomført bruk av lemmer uten ethvert listverk. Minst mulig tidsspille på byggeplassen, alt ferdigkappet og heist på plass, nydelige detaljer – jo Formo og jeg var enige hele veien om at ”norsk – men ikke nostalgisk”. Ny funksjon, nytt uttrykk.
ACTUS II
Noe motell ble det ikke i denne arealbegrensningens tid – den var visst på 60 m2. Og det er ikke for mye til 36 gjester og fornødne bekvemmeligheter!
Men, nå hadde vi to kroer på E6 og en på E18 – rene smørøyer alle tre. Flere kom til – Nes i Ådal, Momarken, Vestfold, Østfold. Jo vi ekspanderte – men mindre og mindre med Formo’s og min medvirkning.
Pengene rullet inn – men ikke i våre lommer. Chris og Konrad hevet jo sine gode lønninger, vi sto på ryggen deres og svingte pisken. Men, men-.
For å gjøre den mindre festlige delen kort – det ble en del friksjon, tilslutt sprakk det: vi hadde blant flere andre fått inn i styret en kaffe- og kolonialgrossist, i og for seg en hyggelig fyr. Men vår virksomhet oversteg etter hvert hans kapasitet, han ville selge seg ut. Nå var det vedtekt at de øvrige styremedlemmer hadde rett til samme andel av hans aksjer ved ev. salg. På et styremøte – for øvrig holdt i vår eiendom Vinderen-huset (ja, riktig – Norges styggeste hus) opplyser til vår forferdelse skipsreder Lodding at han hadde overtatt hele aksjeposten, til en ukjent overkurs – uten noe varsel. Og, sa han – jeg sitter på dem!!
Jeg reagerte for en gangs skyld spontant, slo i bordet så tekoppene danset og brølte” sånn oppførsel skal jeg faen meg ikke ha noe av i MITT selskap” (Sam. Eyde kunne ikke sagt det tydeligere – uten sammenligning for øvrig.)
TABLÅ!
EPILOG
Vel – Formo og jeg steppet ut som aksjonærer, engang rundt 1970. Vi satt etter hvert med for 20 000 i aksjer, og fikk 200 000.
Så på dunken gikk vi ikke. Jeg kjøpte hytta på Ringkollen for de pengene – hyggelig å tenke på i ettertid.
Men gevinsten var liten sammenlignet med vår sum av erfaring!
Man kan vel si at tiden for vår del i grunnen var moden: Jeg hadde sittet som styreformann i ti år, nå følte jeg meg ikke lenger situasjonen voksen, og ”gryndere” trengtes ikke lenger. Jeg drev jo tross alt et arkitektkontor, hvor min kompanjong ikke kunne begripe hva jeg drev med på si. Det var ”Stav & Laft”. Det var Fortidsforeningen , ”Autismeforeningen” - vi hadde bygd hus, vi hadde fått Annette og Hallvard.
A/S Veikroer, vår ”baby”, ruslet videre. Først voldsomt ekspanderende, så med den ubønnhørlige konsekvens av dette gedigen nedtur.
Men først til suksessens klimaks: 25 – årsjubileet i 1985. Formo og jeg var invitert som ”æresgjester” (sic!)
I grunnen hadde vi jo aldri greid å bli uvenner med Chris og Konrad.
Hele Holmenkollen Restaurant var reservert, 200 gjester, hvoriblant alle bestyrere med koner. A/S Veikroer hadde over 22 kroer –hvorav et par i Sverige - med over 500 ansatte! Smoking og lange kjoler, og like lange taler. Det ble ikke spart på ros til Formo og meg.
Mat og drikke som det anstår seg et foretagende i bransjen, dans til langt på natt. Men det jeg husker best, er at da Berit og jeg skred oppad trappen ble vi hilst velkommen av Konrad’s sønn Sten Erik, som ved hjelp av en gedigen morsarv i grunnen var blitt selskapets hovedaksjonær.
Hans hilsen til meg lød omtrent som så ”Hei G., - takk for at du solgte aksjene dine så billig den gangen!!”
Jeg likte ham ikke noe bedre etter den bemerkningen. Han var jo ingen ”grynder”, som kunne forstå at hele poenget var å skape noe av intet, få det opp å stå, til glede for mange – ikke pengene. - Det lyktes ham altså også forholdsvis kvikt å forspise seg på Peppes og lignende, og å kjøre hele foretagendet i grøfta. I dag kalles restene By the Way – så norsk, så norsk.
Hva må man ha for egenskaper for å stampe noe nytt opp av jorden? – Først og fremst – tror jeg – må man være ”av en annen mening”, nærmest hele tiden. Det er utrolig, i vårt lille samfunn, hvor konforme folk er. Jeg vil si det grenser til meningstvang. Det koster å mene noe annet.
Man får etterhånden trening i det. Det herder, gjør det med tiden lettere å stå imot meningspress fra diverse kanter. Og langsomt, langsomt begynner man å trives med andres skepsis – det blir etter hvert et behov å være nesten litt sånn ”dubiøs”. Enslags livsbetingelse – selve incitamentet som driver en videre.
Appetitten på å leve med risiko blir en vane. Noen svettetokter om natten sånn nå og da får man tåle.
Allikevel – det er klart at ens egen tvil gnager verst: enn om ”de andre” har rett – tenk for en skadefryd hvis det hele ender opp som nok et forsøk på å gjøre seg interessant.
Så får man kanskje et napp, hvorfor ikke over en torskemiddag – og selvtilliten får nødvendig påfyll til å holde en flytende til neste hinder.
”Nothing succeeds like success” – simpelthen fordi litt av det slaget er betingelsen for å oppnå tillit hos andre, og uunnværlige, meddspillere.
Hvordan ideen unnfanges, og etter hvert vokser til et ”konsept” , har jeg vært litt inne på . Et helt annet, men ikke mindre viktig poeng, er å hoppe av i tide.
Se sin begrensning – det blir faktisk ens viktigste talent – ens største hemmelighet. Min fars gamle venn dr. Heimbeck svarte sånn da jeg spurte ham hvordan han kunne greie å holde sånne utrolig fine taler: Når du reiser deg opp, må du ha det helt på det rene hva du skal si før du setter deg ned.
Rykkinn, påsken 2002
Gunnar Bugge
Tilbake til gullkorn
