Frognerseteren – dette Soria Moria der oppe i skogbrynet, der den norske drømmen ble virkeliggjort. Som et ekko av Nansens røst: Ut i naturen, vis at Norge har noe ingen andre har!

Her er svære granittmurer, her er solsvidd tømmer i massive laftevegger, her er luftige svalganger, men samtidig utsiktsverandaer i stolpeverk med store glassflater. (Delvis satt inn i ettertid).

Man kan si mye pent om vår gamle trearkitektur, men lys og vennlig er den jo ikke. Frognerseteren, der alle elementer fra ”den gang” er tatt i bruk, smiler oss vennlig i møte sommerstid, med geranier i blomsterkassene og gjester nytende sin øl i det fri. Vinterstid lukker den oss inn til peisenes lune hygge, skjermet mot elementene av gedigent laftetømmer.

Det skulle være norsk, men samtidig fremtidsrettet. Arkitekten har i sannhet bestått prøven, Holm Munthe het han, vel skolert i ”anvendt romantikk” bl.a. ved flere oppdrag for keiser Wilhelm, den uforbederlige svermer.

Frognerseteren hovedrestaurant sto ferdig 1890, med Kristiania Kommune som byggherre. En ren bevegelse var på den tiden i gang for å få borgerskapet ut av byen og opp i høyden, veier ble anlagt av veidirektør Hans Krag – han med støtten på knausen - hoteller reist. Felles for de fleste av dem er at de brant ned straks de var oppført – men heldigvis ikke Frognerseteren. Etter min oppfatning overlegent det sterkeste bidraget.

Det er en stor bygning – skulle huse mange mennesker i store og små rom. Intimt, og samtidig raust!  Veggene er høye til å være laftet, noe som byr på problemer p.g.a. at liggende tømmer siger – faktisk opptil 5 %. I sveitserhusene fra samme tid tok man derfor i bruk reisverket, dvs. ”tømmer på høykant”, med not og fjær.

Samtidig ga denne konstruksjonsmåten adgang til store, høye vinduer. På Frognerseteren var det også et krav, ved siden av høye vegger av proporsjonsmessige grunner. I bondestuen var veggene lave, og vinduene små.

Holm Munthe grep til den eneste fornuftige løsning på problemet: ”strekkfisken”.  Dette vil si ut- og innvendige loddrette stendere ved større åpninger, boltet sammen så laftet presses til å holde seg i lodd. Også store veggpartier sikres på denne måten.

Boltene løper i slissede mellomlagsskiver, som gir ”sigemonn”. Man kan enkelte steder se at dette faktisk har vist seg å fungere. – Uten strekkfisker med sigemonn ville laftet ”henge seg opp” og gjøre veggen gissen.

DET STORE GREPET

Hovedkonsepsjonen er en stor hall i en etasje, med åpen takstol. Hallen støter vinkelrett inntil en loft- eller stabburlignende bygning i to etasjer, med svalgang. Denne løper hele veien rundt, og er dels laftet, dels i stavverk. Det hele gir sterke assosiasjoner i retning ramloftstuen – som Løkre eller Hjeltar på MaiHaugen, og Stemsrudstuen fra Grue som kan sees på Skogbruksmuseet ved Elverum.

Snittet viser hvor elegant arkitekten har løst dette litt problematiske møtet mellom to bygningskropper: han lar svalgangen åpne seg mot det høyloftede rommet i hallen i et lite galleri, som i dag har egen trappeadgang.

Hallen er mørk, bortsett fra et stort vindu på vestveggen, som imidlertid ble omgjort til dør da man noen år senere bygget en svær spisesal inntil den siden. På toppen av streverne, eller altså strekkfiskene som flankerer døråpningen her, troner gedigne løver – dette ”urnorske” dyret som nordmenn alltid har prydet sine monumenter med. Loftsbygningen har et hyggelig, stort rom nede, og flere oppe. Svalgangen inviterer til nytelse av stedets utmerkede retter, så å si i løse luften.

Tømmervegger er koselig. Direkte festlig blir det med luende bjerkebål i hallens svære dobbeltpeis – kanskje mer etter engelsk/skotsk mønster enn norsk – foruten peiser i smårommene.

Den store hallen har altså åpent røste, med takstoler av beste stavkirkemerke, med saksesperrer.

Det interessante er nu hva som bærer disse: nemlig STREKKFISKER – som altså slik oppfyller en dobbeltfunksjon: foruten å stive opp veggene tjener de også som opplegg for takstolene.

Slik har Holm Munthe opphøyet en rent teknisk hjelpekonstruksjon til et arkitektonisk hovedmotiv: Den bærende stolpe.

Vi lar igjen tankene streife i retning stavkirkene. Der er de takbærende, svære ”mastene” klart avskilt fra ytterveggene, i ca. 1,20 m avstand. Siden stavkirken er oppført med ”stående tømmer” – plank – i veggene er mastene avstivet ved et komplisert system av hjelpekonstruksjoner, som i høy grad er med på å berike og belive det høyreiste, prektige rommet.

Frognerseterens hall er mer beskjeden, bærestolpene ”klamrer seg” til veggen – men de sees, og oppfattes av den som lar øynene arbeide litt.

Altså – som i stavkirken: det er de konstruktive ledd som aksentueres, og slik gir form til byggverket – de skaper arkitekturen.

Nå er det jo i Frognerseteren – som i stavkirken - så mange fine detaljer i lafting, treskjæring og andre attributter som f. eks. smijern (se på de lampene!) – som beriker interiøret, og skaper stemningen. I tillegg til peiskosen, eplekaken, kakao med krem og Norges beste rekesmørbrød!

Men når vi nå skal kikke litt på ”funkis” og ”konstruktivisme”, altså det som skjedde ikke så lenge etter at Frognerseteren stod ferdig, er det viktig å peke på at det ikke er stilen som bærer frem arkitekturen – nødvendigvis.

Tvert imot – STILEN har ligget som en klam hånd over arkitekturen helt siden antikken! En drøy påstand? Vel – hvor i de forløpne 2000 år finner du ikke symmetrien, den greske tempelgavlen, klassiske søyler og pillastre i alle bygninger, i det minste av mer monumental art?

Industrien måtte betjene seg av alt dette. Noe alternativ fantes simpelthen ikke! Skyskrapere, kontor- og nyttebygg innen alle funksjoner – hvilken bank oppnådde tillit uten en tempelgavl, hvilket universitet den nødvendige pondus? – Bygget var likesom ikke ”ferdig” før det hadde fått på seg litt konditor-pynt.

Det fantes jo avvik fra denne regelen: man kan peke på middelalderens tendenser til asymmetri, særlig i England, der gotikken ”kom for å bli”.

Et selsomt mellomspill ser vi i videre i jugend-periodens desperate sprell for å fri seg fra stilpåvirkning – krampaktig, kortvarig og – unektelig – litt sjarmerende. Jeg har selv hørt van der Velde si at ” vi ville fri oss fra stilens tyranni – bare for å oppleve at folk oppfattet det hele som en ny stil!”

Det måtte sterkere krefter til for å rense luften, gjøre plass for virkelig nye tanker: intet mindre enn en revolusjon – TABULA RASA!

Sterke ord? Javel – men det trengtes også skarp lut! Luten kalles funksjonalismen.

Plutselig kom en og sa: hva trenger vi egentlig – et gulv, vegger, tak, vinduer løser alle oppgaver.

Pynten, den klarer vi oss uten! Tekniske landevinninger banet veien. Fremfor alt ga armert betong de store nye mulighetene – den satte oss i stand til å hoppe bukk over de konstruktive grenser stein, tre og tegl hittil  hadde pålagt oss.

Hjørnevinduet ble plutselig mulig – dvs. uten hjørnestolpe. Armeringen i betongen overtar dens bærefunksjon, hjørnet svevet! – Her hos oss fikk denne merkverdighet også innpass i våre trehus fra tredveårene. Det er faktisk litt komisk, men hjørnevindu måtte alle ha uansett – i armeringens sted lurte man inn en fiks liten hjørnestolpe av 4” x 4” boks – helst innenfor glass - hjørnet!

Betongens utskeielser, betongens velsignelser – det nytter ikke å regne dem opp. Vi fester oss heller ved det man nokså fort fant ut – at ”funkis” nok var avantgarde, men temmelig utrivelig.

Glatte betongflater, hjørnevinduer, kravet om en ”glidende overgang” mellom ute og inne gav folk følelsen av å sitte på utstilling. Kaldt kunne det også bli i vårt klima – isolasjonsmaterialer tok det en god stund før man fant frem til. Og når så skjedde – ja, da var perioden allerede omme!

Visse ting er uforanderlige. Man vil ha følelsen av å være ”skjermet” inne, man vil ha kongefamilien på en balkong med søyler og tempelgavl – knapt nok engang Mette Marit kan tenkes viftende ut av et hjørnevindu!

”Funkisen” fikk samme skjebne som all formalisme den ville utrydde – den ble selv en stil, som folk nå engang vil ha det. De siste hjørnevinduene døde ut et sted i Finnmark etter krigen.

Men funksjonalismen hadde oppfylt sin misjon – den hadde kvittet oss med byrdene fra antikken. Man sto fritt til å utforske nye veier.

Kanskje kan man kalle den påfølgende periode – konstruktivismens tid – som en bondeangerens tid. Eksesser ville man ikke ha – men samtidig hadde man jo gitt de gamle idealer på båten.

Kanskje har Christian Norberg Schulz   noe rett når han kalte oss etterkrigsarkitekter ”vulgærfunksjonalister”. Jeg tok den karakteristikken nokså ille opp, må jeg si – den føltes urettferdig. Fremfor noe var den vel et utslag av selvforsvar fra hans side: han, som så lenge hadde vært den lutrede Mies-arkitekturens fremste våpendrager, innså at dens dager var talte, rømte slagmarken, som han overlot til sin nye oppfinnelse” Genius Loci”, og postmodernismen. Oss, som fortsatte å bedrive arkitektur, å finne en vei ut av villnisset, lot han ”sitte der med skammen”.

Vulgært – nåja, vi forsøkte i hvert fall å holde rene linjer, de fleste av oss. Vi hadde lært at arkitektur faktisk må bedrives her på jorden, at de virkemidler byggeprosessen selv gir oss i hende kan skape god arkitektur. Noen års utvikling av dem gjorde dem også i stand til å ivareta tekniske krav – isolasjon, ventilering av flate tak, om man nå absolutt ville ha det, fornuftig, ikke fanatisk bruk av glass – og fremfor alt: å imøtekomme folks høyst legitime krav til komfort og hygge.

Man kan kanskje si at vi nektet å bøye oss for visse fundamentalisters purisme! For det var jo etter hvert unektelig blitt slik at vi lette med lys og lykte i våre prosjekter etter mulige syndefall – alt vi tegnet skulle kunne begrunnes saklig. Og – forlengelsen av dette kravet – alt som var saklig var i sin orden!

Der gikk vi for langt. Selvfølgelig begikk vi usakligheter, vi var så lykkelig over å ha funnet en ”tillatt” form at vi tværet den ut, - og dermed var vi igjen på forbudte stier!

Konstruktivismens beste arbeider: Lund & Slaatto’s beste villaer i tegl og tre, Veritas-bygget, ypperlige eksempler på at det nødvendigste er godt nok, det trenges ingen formale eksesser for å skape god arkitektur.

Et nytt materiale kom oss i hende engang på sekstitallet: LAMINERT TRE. På Garntangen var jeg enda henvist til å bruke helved, som kunne sprekke og vri seg. Laminert tre kunne kjøres opp i svære dimensjoner. Hva er huset på Rykkinn annet enn en kvadratisk kakeboks med to kjempemessige bjelker lagt tversover – så fikk man brede rom for engangs skyld, stuen måler 6 x 6 meter.

Arkitektur? Jeg tror det. Virkningen forsterkes ved at bjelkene hviler på mur. På trevegger oppstår lett forvirring.

I spisestuen på Sota kunne jeg more meg med mitt spesielle nytelsesmiddel: de” flettede laminatbjelker”.

Søylen enkel, boltet i stilling med doble dragere i flere nivåer. En ren nytelse, tidligere uoppnåelig for det byggende menneske!

Svære glassruter – man skulle sitte midt i tunet, uten å fryse – riktig oppleve Sota!

Når man i Gudbrandsdalen tidligere brukte småruter, var det fordi man ikke hadde annet, ikke for å skape falsk idyll, for pokker! Men se så på dagens hyttefelt – man velter seg i småruter, søyler og pyntet laft – og tror man har vendt tilbake til naturen!

I kombinasjon med laminert tre falt det naturlig å benytte seg av prefabrikkerte elementer – i vegger, tak og gulv. På veikroene ble denne metoden anvendt inntil det ekstreme. Mesteparten av element lemmene ble snekret ferdig på verksted, og heist på plass med kran. Minst mulig vær avhengighet på byggplassen - reisingen av hele greia tok tre uker!

Naturligvis ble det elementer også i andre materialer for større bygg – særlig i den etter hvert så utskjelte betongen. Elementene måtte jo da fortrinnsvis aksentueres, så de ble oppfattet der de hang – dessverre av mange som en trusel. Ikke så rart i grunnen: Vitsen ved elementene - søyler, dragere, veggplater – var jo at de kunne serieproduseres og dermed bli billige, men dessverre ble jo resultatet gjerne trøstesløst.

Jeg kan nevne et par eksempler på god arkitektur fra seneste tid, uten bruk av frierier til den dårlige smak: Biblioteket i Tønsberg, flyplasshallen på Gardermoen.  Hva representerer ARKITEKTUREN her – jo, det er de fantastiske, vifteformede søylene!

Men se så om ikke antikken kommer snikende tilbake – etter hvert. Det er jo dessverre ikke bare slik at gode perioder avløser dårlige. Dessverre ser det ut til at de avløser hverandre etter et iboende mønster.

SLOTTET I ÅSEN

Det springende punkt her har vært betraktningen av hvordan ”strekkfiskene” – i og for seg intet nytt konstruksjonsledd – er blitt tilført en ny og mer glamorøs rolle – som takbærende element.

En ny byggeoppgave – friluftsrestauranten – kalte på en ny løsning. Formene var i prinsippet ennu de gamle, hallen og loftet, svalen og dragehodene – men man fant nye veier, tekniske grep som peke fremad mot en tid som lå rett om hjørnet.

Vi har tre eksempler på hvordan tredveårene grep saken an: Ingierstrand, Hvalstrand bad og Ekebergrestauranten.

Meget dristige, meget populære i en kort periode – men dessverre teknisk for svake til å vare.

Jeg tror neppe gjenopplivelses- forsøkene vil krones med hell. Kanskje vil entusiastiske venneforeninger gjøre disse ord til skamme.

Man stupte – bokstavelig talt – ut i fremtiden uten helt å ha tenkt seg nok om. Nu står man igjen med et problem.

Men vår venn FROGNERSETEREN lever videre, i beste velgående. Der bevarte man det beste av det gamle, og greide å amalgamere det med de nye kravene – og publikums forventning.

Så spennende som de nevnt badene er Frognerseteren ikke. Til gjengjeld har man faktisk foregrepet en senere periodes hang til nostalgi – bygningen kunne for den saks skyld gjerne ha ligget på Hafjell.

Men se igjen på den lille strekkfisken. Her har man forstått noe som er gått hus forbi på Hafjell: Dyrkingen av den lille – kanskje trivielle – tekniske detaljen, opphøye den fra sekundær – til primærledd i konstruksjonen: den bærende søyle.

I all beskjedenhet et lite vink om hva arkitekturen i grunnen består i: Søylen behøver ikke være gresk, bare den bærer. Som i Tønsberg, som på Gardermoen. Eller i ”curtain walls”, anvendt i nyss sprengte Philips-bygget: søylen rett innenfor ytterveggskjermen, men ikke integrert i den. (Så vidt jeg kan se er samme konstruksjon brukt i erstatningen – som ikke er blitt noe bedre av den grunn).

Dristig som ”dansesoppen” på Ingierstrand er den ikke, Frognerseterens foredlede strekkfisk. Men sinnbilder på god, riktig forstått arkitektur, det er de begge!

Her er ingen ”lek med former ”- den kom dessverre siden.

RYKKINN, OKTOBER 2002

                                                                                                            Gunnar Bugge

Back to Richard Norton's home page.